Tilsvar til justisminister Dørums innlegg i VG 2. januar 2003
Hvem dyrker POT-uretten?
Etter at fristen for å søke innsyn i POT-mappene er gått ut, finner justisminister Odd Einar Dørum tiden inne for en kommentar gjennom VG den 2.1.03. Denne avslutter han noe tvetydig slik: Vi skal gjøre opp for urett, men vi skal ikke dyrke den (!).
Jeg forstår at de som med ekte eller uekte indignasjon reagerte mot overgrepene til KGB og STASI fikk svie i brystet da de største politiske overgrepene i norsk etterkrigshistorie ble bekreftet av Lund-kommisjonen. Selv om det var noen i Arbeiderpartiets ledelse som forserte svineriet gjennom statsminister Einar Gerhardsens beryktede Kråkerøytale, har denne ulovlige overvåkinga som først rammet Norges Kommunistiske Parti, oftest hatt stilltiende aksept av udemokratiske elementer i hele vårt politiske spekter. De ulike justisministre gjennom alle disse årene har imidlertid ved henvendelser gitt disse en korrekt behandling. Herr Dørums avslutning av sin artikkel kan tyde på en aversjon mot de som har vært diskriminert, og følgelig lite imøtekommenhet overfor de som har fått sine liv forringet.
Da de første mappene ble åpnet og ofrene kunne konstatere hvordan til dels undermålere hadde snoket i deres privatliv, var undertegnede med på å stifte en interesseorganisasjon for de forurettede. Mens lokale aviser har vist harme mot overvåkinga og sympati overfor kjente og respekterte lokale overvåkte, har TV og de store riksdekkende avisene, og dessverre vår nåværende justisminister ikke villet gi den ulovlige overvåkinga og ofrene en fair behandling. Da Organisasjonen mot politisk overvåking (OPO) ble dannet, ba den justisminister Dørum i brev 24.1.02 om et snarlig møte for å få en verdig avslutning av denne betente saken. Først 4 måneder seinere får de møte med justisdepartementet, men Dørum selv finner det ikke påkrevet å møte.
I vanlig rettspraksis legges det vekt på de forurettedes interesser, men fordi herr Dørum tydeligvis har antipatier mot POT-ofrene, vises disse bare et minimum av imøtekommenhet og deres beskjedne krav avvises eller utvannes. Fordi mange av ofrene er svært gamle og to av mine kjente allerede døde mens de ventet på mappen, var et av kravene en drastisk forsering av innsynene. Et annet var at Staten som hovedansvarlig for ulovlighetene stilte gratis advokathjelp, og det tredje var en offentlig og uforbeholden unnskyldning overfor de rammede. Ingen av disse kravene har justisministeren behandlet under hensyntagen til de som har fått sine liv forringet. Først nær et år etter OPOs henvendelse oppsummerer Dørum saken offentlig i VG, der han vrir seg unna ved å bruke innlegget til mest å orientere om overvåkingsprosedyrer i andre land.
Men han har tydeligvis støtte for sin holdning i de herskende politiske miljøer. Verken TV eller de store avisene (med et par hederlige unntak) har reagert på OPOs mange henvendelser og invitasjoner for å gjøre saken kjent og yte rettferd for de rammede. Enkeltpersoner er blitt intervjuet i aviser, og TV har sendt tominuttsopptak av slike, men redaksjonelle behandlinger (med unntak for NRKs Brennpunkt-serie) eller representative TV-debatter om styggedommen har vi ikke fått.
Da jeg sommeren 2001 blåøyet var med på å bygge opp OPO, fikk jeg råd om ikke å kaste bort tid på et prosjekt som "makta" var interesert i å dysse ned. Når jeg og andre - også mange som var med i motstandskampen mot tyskerne og siden har vist samfunnsansvar og arbeidsinnsats, og som nå krever et minimum av rettferd neglisjeres, betyr jo det - som Dørum noe svevende skriver - at man fortsetter å dyrke uretten, og det bekreftes at jeg var blåøyet.
Moss, 7. januar 2003
|
