 |
Organisasjonen mot
|
Hjemmeside |
Organisasjon |
Historie |
Innsyn |
Pressemeldinger |
Artikler |
Hva inneholder mappene? |
Dokumenter |
Nyheter om OPO |
Lenker |
Aktuelt |
Teknologi og overvåking |
Trenger vi
|
|
Momenter til hovedinnlegget til Ronald Bye IntroInnledningsvis vil jeg gjøre oppmerksom på at min deltagelse på dette møtet ikke betyr at jeg går en botsgang som en angrende synder med bønn om syndenes forlatelse. Mitt forhold til overvåkningsaktiviteter har jeg skrevet og vitnet om. Jeg viser til Lundrapporten og bøkene Sersjanten, De visste alt ...!, Niende etasje, Norges hemmelige hær og Lojalitetens pris. Særlig den siste. Det er en essay hvor jeg tar et oppgjør med meg selv. Boka er utlagt her på møtet slik at de som er interessert kan lese den. Rekker det ikke til alle, så kan dere henvende dere til meg, så skal sørge for at den blir ettersendt. Jeg vil også innledningsvis si fra at min deltagelse i dette møtet, og det jeg sier, ikke kan tolkes som at jeg er mot de såkalte hemmelige tjenester. Slike tjenester er en nødvendighet. Dette møtet handler om hva slike tjenester ikke skal benyttes til, sett i et historisk lys og med blikket festet på framtida. HistorikkStortinget kom 1993 i den situasjon at de ikke lenger kunne overse alle de påstander i media og bøker om at det hadde blitt drevet omfattende ulovlig overvåkning av norske borgere. Påstander og avsløringer hadde foregått i flere tiår. Det hele toppet seg på høsten i 1993. (Blant annet da boka De visste alt ...!, skrevet av Alf R. Jacobsen, Finn Sjue og Ronald Bye, ble lagt på bordet.) 1. februar 1994 nedsatte Stortinget en kommisjon som skulle granske påstandene. 28. mars 1996 avla kommisjonen sin rapport, Lundrapporten. Det ble et politisk jordskjelv: Mange hevdet at Norges etterkrigshistorie måte revideres på en rekke punkter - i alle fall tilføyes en del nye blader ... Det var få som trakk i tvil Lundrapportens riktighet, kvalitet og integritet. Noe flere målbare "unnskyldninger" for at det hadde foregått: "... man måtte ta tidssituasjonen i betraktning ... alt må forstås ut fra sin tid ... osv" Lundrapporten avdekket at mange mennesker var blitt overvåket pga sitt politiske standpunkt, partitilknytning, politiske aktivitet, tilkjennegivelse av politiske holdninger, abonnement på politiske aviser og blader, deltagelse i demonstrasjoner, reiser til østeuropeiske land, omgang med mennesker med bestemte politiske oppfatninger osv osv. Med andre ord en udiskutabel krenkelse av enkeltmenneskets demokratiske rettigheter og friheter. På anklagebenken havnet: Landets politiske ledelse representert ved Regjering/Storting/Stortingets kontrollutvalg, Rettsvesenet, Overvåkningstjenesten, Etterretningstjenesten (i noe mindre grad) og politiske aktører (typen meg ...) Hvorfor: I sin innerste kjerne handlet det om makt og ideologisk fiendskap, nasjonalt og internasjonalt (enkelt og komplisert og er tema for en egen drøfting). Omfangetav personovervåkningen har Lundkommisjonen avdekket. Nevne fem årstall/tall fra Overvåkningstjenesten arkiver: 1964: 29.000 Tallene/årstallene angir en politisk feberkurve som kan henføres til politisk utvikling og hendelser. F.eks. økningen fra 1967 til 1973 var på 6000 - denne tidsperioden var meget politisk turbulent i Norge (EF etc.) Lundkommisjonen stiller seg undrende til: "... den nærmest ikkeeksisterende grense for hvilken opplysninger som kunne bli nedtegnet om dem som engang er registrert, de mange tiår dette kunne skje uten at noe nytt av interesse kom til, den overveldende spaningsinteressen som ble vist ml-ernes sommerleire i 1970-årene og, ikke minst det totale omfang av virksomhet rette mot kommunistene og kanskje især ml-ernes virksomhet." Apropos dette utsagnet: Jeg har lest gjennom flere mapper. Innholdet i Finn Sjues mappe har jeg fått anledning til å bruke utad. Han har vært arkivert som et suspekt politisk individ i over 20 år! Det starter med avisutklipp, spektakulær bilspaning fra Svinesund til Frøen i Oslo og ender med telefonavlytting, brev og telegramkontoll i flere år. Rettslig godkjent: "Retten finner det påkrevet av hensynet til rikets sikkerhet at kontrollen iverksettes, ...". Begrunnelsen var at han var en ledende AKPer og som sådan en person som antagelig forberedte "væpna revolusjon"! Finn Sjue og jeg er gode venner og samarbeidspartnere, men politisk sitter vi på hver vår tue (men begge har vært partisekretærer!). Men vi tillater oss litt vennskapelig politisk mobbing. Et av mine favorittutsagn er at han og hans partikamerater, i sin revolusjonære periode, befant seg milevis bak Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen i deres revolusjonære periode i 1920-åra. Aldri har Norge vært nærmere en revolusjon enn i 1920-åra. (Apropos Finn Sjue - han har fått erstatning: For 20 års overvåkning fikk han 4.000 kroner pr. år!) InnsynslovenKarakteren og omfanget av det Lundrapporten avdekket var så alvorlig at det ble politisk umulig å motstå kravet om ytterligere opprydding. Blant annet i form av innsyn fra de som mente seg urettmessig overvåket. Selv om mange strittet i mot og kom med dystre spådommer om hvilken ulykker det kunne medføre for landet og de hemmelige tjenestene. Innsynsloven ble vedtatt som en midlertidig lov mars 1999, med i kraftreden 01.01.2000 og har en varighet "... inntil alle søknader om innsyn og erstatning etter denne lov er behandlet og kongen har fastsatt at loven ikke lenger gjelder." Men det er gjort vedtak om at fristen for innsendelse av krav om å få innsyn er satt til 31.12.02 (dvs. 3 år fra lovens ikrafttreden 1.januar 2000). Min holdning til den eksisterende innsynlov har jeg gjort rede for i en kronikk i Aftenposten: "Den totale og fulle sannhet vil neppe noe gang komme på bordet (ps; 80/20% reglen - jeg tror at Lundkommisjonen fant 90% av sannheten det ligger igjen 10% som ikke er oppklart), men det vil være til stor skade hvis man ikke nå benytter muligheten til å få den grundigste form for gjennomlufting, slik Lundkommisjonen uttrykker det. Mitt inntrykk er at Innsynsloven ikke åpner for denne gjenommluftingen. Hvis ikke loven om innsyn og erstatning åpner for en fleksibel praktiseringen som tillater prinsippet om at det er bedre at en som ikke er berettiget til innsyn og erstatning får det, enn at en som er berettiget ikke får det - så bør noen gripe inn å gjøre noe med det. Det gjelder også tidsfristen 31.12.02. Hvilke tung argumentasjon skal man benytte for ikke å forlenge fristen ett års tid - eller to? Det blir ingen gjennomlufting av et vindu som så vidt står på gløtt. I denne saken - som handler om en nasjonal historisk utlufting av grums fra fortiden - bør generøsiteten gå foran jussen og proteksjonistiske hensyn." Gjennomsnittet for de 5 "målingsårene" jeg nevnte er: 35.000 registreringer/mapper. Det er innkommet 3.900 (pr. 21.ds) søknader om innsyn - dvs. ca 11-12% av gj.tallet på 35.000. En (kvalifisert) gjetning fra min side at det handler om: 8-10.000 (20-30%) - det betyr at behovet/ønsket om innsyn på langt nær er "oppbrukt". Innsiget av søknader har utviklet seg fra jamn til økende i den siste tiden. Om økningen skyldes tidsfristen 31.12. eller "ringer i vannet-effekten" er usikkert, men jeg tror på "ringer i vannet" ... Apropos; Sveits med 6,5 mill. innbyggere: 350.000 søknader (kostnad 550 mill.) Bør vi få en permanent innsynslov?Det er jeg prinsipielt for. Svaret er ja. Men jeg tror det ikke er en enkel sak å få til. Mindre juridisk - men mest politiskDe som vil gå i mot er sterke krefter (H og Fremskrittspartiet var mot Innsynsloven - les komitemerknadene ...). De hemmelige tjenestene vil også ha meget sterke innvendinger. I første omgang vil motstanderne parere med å henvise til at vi nå har en rekke muligheter for å klage og å be om innsyn:
Særlig vil det bli henvist til EOS-utvalget. Det skal ført og fremst passe på at den enkeltes rettssikkerhet blir ivaretatt, og klarlegge om og forebygge at det øves urett mot noen. En hver som mener at noen av de hemmelige tjeneste har begått urett - kan klage til EOS-utvalget. Utvalgets leder Leif Mevik (Dagbladet 01.10.02) hevder at de vil fremstå som enkeltindividets forsvarer i et lukket system. Jeg har forstått det slik at en klage vil bli undersøkt og hvis den er berettiget vil den tjeneste det gjelder få en "påpakning" og bedt om eventuelt rette forhold som har avstedkommet klagen. Det jeg ikke kan se i EOS-utvalget er at det gir den samme rett som Innsynsloven gir en person som klager: rett til dokumentasjon, innsyn og eventuell erstatning. En henvisning til EOS-utvalget for å si nei til en permanent innsynslov er derfor ikke tilstrekkelig. Jeg uttrykker med det ikke en mistillit til EOS-utvalget, men mener at det ikke representerer en betryggende sikring av enkeltindividets rettigheter - og at erfaringene fra tidligere kontrollutvalg ikke er særlig gode. Hva handler en innsynslov om?Den nåværende midlertidige lov handler om å reparere skader og urett i ettertid. Det handler om en historisk rengjøring av grums fra fortiden, gi historien større sannhetsgehalt og gi enkeltmennesker oppreisning for urett. En ny innsynslov må være et aktivt redskap som beskytter mennesker i "sann tid" mot urett og missforståtte overgrep i demokratiets navn. En permanent innsynslov skal også fungere som ei vaktbikkje, "riset bak speilet" og demokratiets forsikring overfor enkeltmenneskers rett til politisk utfoldelse. Med særlig adresse til de hemmelige tjenestes virksomhet. Man burde også klargjøre straffeansvar for de som medvirker til eller utfører illegitime overvåkningsaktiviteter. Den tidssituasjonen vi nå lever i gir "en ny vår" for de hemmelige tjenestene:
Betegnelsen "rikets sikkerhet" har får en ny dimensjon og det betyr at også overvåknings- og etterertningsaktivitetene har fått en ny dimensjon. Vi må stelle oss slik at det ikke blir en nye Lundkommisjon om 10 år! Og et nytt innsynsutvalg som må si det samme som nåværende utvalgsleder; sorenskriver Anne Marie Stoltz. I et intervju ville hun ikke uttale seg om POTs metoder. Men hun sa følgende: "Det har vært fælt å lese hvilke overgrep folk er blitt utsatt for av Overvåkningspolitiet." MotargumentasjonenArgumentasjonen mot en permanent lov vil være sterke, og bevege seg rundt det som er tatt inn i den nåværende lov om innsynsrett §2: Innsynet må ikke skade forholdet til fremmed stat, samarbeidene tjenester, røpe metoder osv. Og altid nektes innsyn som gir kjennskap til kilder, navn på tjenestemenn i overvåkningspolitiet, dommere osv. Mitt grunnleggende/prinsippielle syn har jeg tilkjennegitt: "Hvis ikke loven om innsyn og erstatning åpner for en fleksibel praktisering som tillater prinsippet om at det er bedre at en som ikke er berettiget til innsyn og erstatning får det, enn at noen som er berettiget ikke får det ..." Og nå vil jeg tilføye: "Tvilen om skadeserstatning skal komme klageren til gode ..." (en videreføring av et viktig rettsprinsipp). Jeg har såpass erfaring og innsikt på områdene, inklusive at jeg har vært formann i en forsvarskommisjon, at jeg kan påstå at hensynet til fremmede stater og samarbeidene tjenester ikke er av så vital sikkerhetsmessig betydning som det hevdes. (Noe kan selvfølgelig være det - men på langt nær det skremselsbilde som ofte tegnes av det.) Hensynet til tjenestemenn vil jeg akseptere - så fremt de utøver sin virksomhet innen de rammer som er gitt dem (men det bør bli et spørsmål om straffeansvar for den som operer illegitimt). I denne forbindelsen vil jeg sitere Lundkommisjonens sluttkommentar hvor de sier om offentliggjøring av sin rapport: "Etter kommisjonens oppfatning vil ikke offentliggjøring av de forhold som beskrives, verken enkeltvis eller samlet, innebære noen skade for rikets sikkerhet i dag. Under en hver omstendighet vil ikke en hvilken som helst skadevirkning kunne oppveie fordelene ved den gjennomlufting som nå er nødvendig og som offentliggjørelsen av rapporten vil kunne bidra til ..." Lundkommisjonen ser det hele i et retrospektivt perspektiv, men synet kan videre utvikles til den løpende og aktuelle situasjonen i vår tid. Egentlig dreier Innsynsretten seg om et motsetningsforhold mellom enkeltindividet ukrenkelighet, integritet, frihet og rett i et demokrati, og det alltid tilstedeværende "av hensynet til rikets sikkerhet". Men spørsmålet kan ikke gjøre motsetningsforholdet til en "interessekamp". Det handler om et eksistensielt forhold i demokratiet hvor en hver form for innskrenking av de grunnleggende demokratiske rettigheter og friheter for enkeltmennesket må prøves opp mot andre hensyn i demokratiets navn. Og hvor det ikke skal være gitt og vedtatt at enkeltindividet skal tape. Det handler også om eksistensen av et overordnet toleransebegrep. Vil vi ha et demokrati må vi leve med det - ikke mot det. I et demokrati skal overvåkning av enkeltmennesket være restriktivt og komplisert i sitt forhold til individet. Den psykologiske faktorenJeg er overbevist om at formuleringen "hensynet til rikets sikkerhet" og hemmelige aktiviteter i seg selv inneholder psykologiske faktorer - som fører til overtramp, fortielser og (paranoid) mystifisering. Lundrapporten tenderer inn på dette nå de skriver: "På grunn av den omfattende taushet som preger alle sider ved virksomheten, mister tjenestenes personell de korrektiver som ligger i den alminnelige informasjonsutvekslingen og diskusjon i samfunnet. Men selv i situasjoner der taushetsplikten ikke står i veien, er hensynet til rikets sikkerhet omgitt av en slags ærefrykt som begrenser kommunikasjonen: På offentlige kontorer, i rettssaler, påvirkes holdningene når hensynet til rikets sikkerhet bringes på bane. Ønsket om ikke å foreta seg noe som kan skade denne sikkerheten og underordne seg de eksperter som mener å ha oversikt over reisikofaktorene, blir påtrengende, kritiske spørsmål forstummer, behovet for ikke å vite overtar." Denne psykologiske faktoren er ikke utryddet - den er noe "permanent iboende" på den klandestine sektoren. Hvor man i denne sammenhengen møter på begrepet "need to know" - uten at jeg i denne sammenhengen skal utrede det nærmere. Råd og strategiOppsummert:
I vårt samfunn, i vår tid, skal det være legitimt å være tilhenger av Saddam, Al-Qaida og mene at 11. september 2001 var en god dag, at Bush er en fare for verdensfreden, fortsatt mene at Norge bør komme seg ut av Nato og at kapitalismen og markedsøkonomien er noe herk. Vi må leve med at vår i rettsstat og demokrati kan vi ikke gjøre hva vi vil - men vi kan mene hva vi vil - høyt og tydelig, i ensomhet eller demonstrasjonstog. Historien har gitt oss en lærpenge på hvor sentralt dette er i et demokrati og for enkeltindividet. |
|
Organisasjonen mot politisk overvåking |
|
|