Krigen som ble borte
Kontinuitet og brudd i Trond Bergh og Knut Einar Eriksens overvåkingshistorie
Fra Tidsskrift for samfunnsforsking nr 2, 2000, basert på et foredrag 19. juni 1999 under Norske historiedager 99 på Høgskolen i Oppland, Lillehammer
av Lars Borgersrud
Historikeren trenger begreper for å belyse sitt utvalg av empiri. Brudd og kontinuitet er slike begreper. De kan brukes til å forklare hvilke fenomener som er relevante å belyse og å formidle. En sentral, nasjonalhistorisk begivenhet kan bety et dramatisk brudd for noen, mens den for andre kan være knapt merkbar. Bruken av begrepene krever altså en begrunnelse. Uten det kan historikeren komme i skade for å villede ikke bare leserne, men også seg selv.
Hvilke følger får det for overvåkingshistorien i Norge å legge inn et brudd etter 9. april 1940 og å hevde at kontinuiteten først gjennoppstår etter krigen? Hva blir da irrelevant å skrive om? Blir det uinteressant å fortelle om hvordan de nye myndighetene overtok, og hvordan politifolkene tilpasset seg? Hvem av dem som gikk inn i NS? Leserne vil vel steile over en slik bruk av brudd og kontinuitet. Ikke desto mindre er det nettopp dette som ligger til grunn for bind 1 i Knut Einar Eriksen og Trond Berghs Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914-97 (note 1). De er ikke de første forfatterne om emnet som forbigår hele okkupasjonstiden. Det har også de fleste selvbiografiene etter veteranene fra tjenesten og andre forfattere om emnet gjort.
La det være sagt med en gang. Forfatterne skal ha ros for å bringe nye opplysninger om overvåkingen i perioden. Med fri tilgang til overvåkingsarkiver må de finne seg i høye forventninger. Fordelen av å kunne utnytte nyss utkomne, store arbeider, medfører også akademiske krav. De har hatt myndighetene i ryggen. Initiativet kom fra statsministeren selv, og kan sees som forvaltningens svar på Lund-kommisjonen. Finansieringen har vært raus, med 7,5 årsverk og to sekretærer. Forfatternes ambisjoner står i samme stil. Det 1129 siders store verket presenteres av forfatterne som selve overvåkingshistorien for årene 1914-1997. Kanskje har de rett, men det er slett ikke sikkert. Det kan være klokt også å lytte til andres vurderinger før man fester medaljen, særlig når det er på eget bryst.
Her skal jeg vurdere første bind av verket. Tilfredstiller det vitenskapelig metode? Presenterer det forskingsfronten? Gir forfatterne et avveid empirisk utvalg? Blir fakta presentert korrekt?
Representativitet og forskingsfront
Forfatterne hevder at de dekker tidsrommet 1914-40. Det faller lett i øynene at det ikke er tilfelle. Bare 34 sider av 1.129 sider omhandler tiden før 1940, og bare 32 sider omhandler Den andre verdenskrigen. Dermed er det bare av den grunn et lite utvalg av perioden som kan behandles. Utvalget av empiri og drøftinger har også mer karakter av skisser og anekdoter knyttet til særlig en hovedkilde og litteratur fra 80-tallet. Her kan det hevdes at forfatternes fokus rimeligvis har vært på etterkrigstiden. Men det er de selv som har valgt å betegne en så spinkel framstilling som en samlet og autoritativ framstilling. De kunne vært mer beskjedne, og kalt det en innledning eller et forord.
Det viktigste kildematerialet for den første delen ser ut til å være et nummer av tidsskriftet Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie fra 1982 (2), samt et upublisert skrift av overvåkingsveteranen Kaleb Nytrøen fra 1981 (3), som i litteraturlisten framstår som utgitt, men som er deponert i en halvgradert form i Riksarkivet. Nytrøens arbeide er upålitelig, som vist i en rekke analyser i min doktoravhandling (4). Det er kilde til påstander om virksomheten til Politiets Overvåkingstjenste (POT) som senere er brukt av forfattere med tilknytning til tjenestene, som Tim Greve (5), Ørnulf Tofte (6), Gunnar Haarstad (7), og senere spionforfattere som Egil Ulateig (8) og Alf R Jacobsen (9) m.fl. Nytrøens problem er at han skriver i 1980, over 40 år etter begivenhetene, men gir inntrykk av at han bruker dokumenter fra før krigen - altså gir et skjær av samtidighet. Praktisk talt alt han har skrevet er formildet uendret videre i ovennevnte bøker.
Mange av Nytrøens kilder er fra 1948-50, og særlig gjelder det kildene for hans behandling av sabotørene i Wollwebers sabotasjeorganisasjon, som var den viktigste enkeltsaken POT arbeidet med før krigen. En rekke av opplysningene stammer fra avhørsrapporter som Gestapo nedtegnet under tortur mot sabotørene i Tyskland under krigen, særlig 1942-43. Rapportene ligger idag i oversatt form i POTs Wollweber-arkiv. De kom til den svenske Säkerhetspolisen (Säpo) som ledd i en rutinemessig utveksling av materiale mellom Gestapo og Säpo i krigsårene, og videre til norsk politi. Jeg har tidligere vist denne sammenhengen (10). Nytrøen opplyste aldri at hans "gode hjelpere" var Gestapo.
Men den viktigste innvendingen mot å bruke Nytrøen ukritisk, er at han utelater et kapittel av POTs historie, som har vært i skjul for etterkrigshistorien, og som ikke berøres av forfatterne. Det er avgjørende for å forstå en side av politihistorien under okkupasjonen.
Gestapo-samarbeidet som ble borte
Nytrøen utelater at POT samarbeidet direkte med Gestapo før krigen, i jakten på nazismens motstandere i Norden. Det var ikke noe uvesentlig samarbeide. Vi må ikke glemme at Tysklands 9. april ikke var i 1940, men i 1933. Den tyske motstandsbevegelsen opererte fra de nordiske land, og brukte de samme midlene som nordmenn senere, bl.a. sabotasje. Gestapo kalte dem terrorister, og tok kontakt med norsk politi for å finne dem.
POT, den svenske Säkerhetspolisen Säpo og dansk Afdeling C av Københavns krimnalpoliti var alle politiske overvåkingsetater, som ble dannet for å bekjempe en indre og en ytre kommunistisk trussel, og i dette trusselbildet var tyske politiske flyktninger, som drev antifascistisk motstandsarbeide mot Hitler, inkludert. Både etableringen av etatene selv, og etableringen av dette trusselbildet skjedde delvis direkte som svar på disse initiativene fra Gestapo. Som ledd i det etablerte samarbeide lot overvåkingssjefen, Kristian Welhaven, politiinspektør Ivar Hagen delta på en politikonferanse med Gestapo i Hamburg i dagene 14.-19. september 1938, hvor søket etter de antifascistiske motstandskjemperne ble organisert. En oppfølgingskonferanse ble holdt i Stockholm i 1939, hvor man også deltok. Den svenske parlamentariske granskingskommisjonen (Sandlerkommisjonen) som gransket det svenske Säpos samarbeide med Gestapo etter krigen, har vist at omfanget i korrespondansen var flere hundre dokumenter.
Samarbeidet med Gestapo var ikke tilfeldig. Grunnen var lagt gjennom den Wien-baserte Internasjonale kriminalpolitikommisjonen (IKPK), som Welhaven fikk POT med i. IKPK var etter Anschluss overtatt av Gestapo. De etterlyste flyktninger. Nytrøen nevner ikke at POT etterlyste tyske politiske flyktninger i Norge på anmodning fra Gestapo f.eks. i 1938.
Disse forhold er mulige å forstå og å forklare. Men da må de først erkjennes. Forfatterne beskriver POTs internasjonale forbindelser i et eget avsnitt med tittelen "En nasjonal og internasjonal strid", og skriver at "POT kunne dra nytte av informasjonen fra samarbeidende tjenester". Liknende formuleringer bruker Nytrøen, som selvsagt visste at bak formuleringen "samarbeidende tjenester" skjulte Gestapo seg. Forfatterne nevner ikke et ord om noe av dette.
Samarbeidet er oppsiktsvekkende siden Norge kort tid etter ble okkupert av Tyskland og Gestapo. Er da faktautvalget avveid og rimelig? Svaret er på dette punktet nei. Forklaringen ser ut til å være metodologisk. Forfatterne analyserer ikke Nytrøen kritisk, men gjør hans versjon sin. POTs samarbeide med Gestapo før 9. april 1940 er selvsagt en høyst relevant, historisk opplysning for et verk om dette emnet.
Ble POT lagt ned?
I en slik stor mengde data som finnes i hele arbeidet er det selvsagt umulig å unngå feil. I den korte biten som krever status som 1914-40-historien er det få data, og det er ikke urimelig å kreve at hovedstolpene bør være riktige.
Innledningsvis pekte jeg på at forfatterne lager et brudd etter 9. april 1940. Dette bruddet understreker de meget sterkt flere ganger i framstillingen. De hevder implisitt og eksplisitt at overvåkingspolitiet faktisk ble lagt ned både som etat - altså formelt, og som virksomhet - som realitet, umiddelbart etter 9. april (11). På side 61 skriver således forfatterne at "Formelt sett ble overvåkingspolitiet nedlagt i april 1940". Dette er skrevet på bakgrunn av at de på siden foran har slått fast de udiskutable realitetene slik: "Virksomheten ble nedlagt, og formelt ikke gjenopptatt før vinteren/våren 1947." Det er derfor ingen tvil om realitetene i forfatternes syn.
Men vårt spørsmål er ikke desto mindre: Er det korrekt? Forfatterne anfører ikke noen kilde, kanskje fordi de mener at dette er en allment akseptert og udiskutabel opplysning. Den er i tråd med liknende påstander fra øvrige forfattere, og - bak dem Nytrøen. Nils Johan Ringdals bok om politiets okkupasjonshistorie gir neppe hold for en slik slutning (12).
Hverken overvåkingssjefen Welhaven, politiinspektør Hagen eller den gamle overvåkingsnestoren, politiinspektør Arvid Sveen, sluttet i sine stillinger. Welhaven fungerte som overvåkingssjef for Administrasjonsrådet med liaisonansvar til tyskerne i overvåkingssaker til 30. mai 1940. Hans medarbeidere fortsatte med sine arbeidsområder. 30. mai 1940 ble politiinspektør Jonas Lie ansatt i Justisdepartementet og overtok Welhavens ansvar for overvåkingssamarbeidet med tyskerne. Det likte ikke Welhaven. Da Politidepartementet ble opprettet på høsten 1940 ble overvåkingstjenesten opprioritert med stillinger og midler, inntil den, året etter, utgjorde den viktigste delen av Statspolitiet, med politiinspektør Knut Røed som sjef.
Welhaven, Sveen, Hagen, Nytrøen og de andre polititjenestemennene satt i stillingene utover i 1941. Welhaven ble formelt sagt opp 23. september 1940, men ble i stillingen. Noen av overvåkerne ble motstandsfolk høsten 1941 og utover i 1942-43, noen dro til Sverige og fikk tjeneste ved legasjonen i Stockholm. Men de fleste ble hjemme og meldte seg inn i NS, som den gamle overvåkingssjefen, Sveen. Ikke noe av dette nevnes av forfatterne. Når forfatterne skriver at POT "formelt sett ble nedlagt i april 1940", må vi spørre om de mener reelt? Mener de at etaten fortsatte, mens de ansatte saboterte virksomheten, fordi de egentlig var motstandsmenn allerede da? Her er det mange uklarheter for leserne, som nok indikerer tilsvarende hos forfatterne.
Kan vi gi noen stikkord som antyder at kontinuitet, snarere enn brudd, bedre beskriver POT etter 9. april?
Overvåkingens største tid
Welhavens opptreden 9. april og de første dagene var motstridende. Han beordret en del arkiver fra POT kjørt opp i Østerdalen 9. april, men ikke ødelagt. 10. april forsøkte han i følge avisene å organisere jakt på de ansvarlige bak "panikkdagen", selv om han forsto at det tjente tyskernes interesser. Quisling ville han ikke ha noe å gjøre med, og han falt derfor godt inn i rollen som Administrasjonsrådets overvåkingssjef. Så gjennomførte han den første jødeaksjonen i Norge, 10. mai 1940, ennå mens kampene pågikk. Det var beslaglegging av jødenes radioer, og kunne selvsagt ikke ha skjedd uten at POT hadde lister over jøder. Først da Administrasjonsrådet utnevnte Jonas Lie som ansvarlig for overvåkingssaker i Justisdepartementet, sendte Welhaven to folk fra POT opp i Østerdalen for å brenne arkivsakene som var kjørt ut av Oslo.
Det betød ikke at Welhaven så med nye øyne på den kampen som de antinazistiske motstandskjemperne førte. Til det var han altfor antikommunistisk. Kontinuiteten her understrekes ved at han og Sveen fortsatte samarbeidet med det svenske Säpo og Gestapo i jakten på Wollwebers sabotører. I 1938 og i 1939 hadde POT utlevert informasjoner om den norske sjømannen Martin Hjelmen og mange andre mistenkte sabotører til Säpo og til Gestapo. Hjelmen ble arrestert i januar 1940 i Sverige. Uansett at Norge var i krig med Tyskland, ble Hjelmen utlevert til Norge i januar 1941. I Norge satt Welhaven og Sveen fortsatt i sine stillinger og administrerte overleveringen, uten å varsle den norske legasjonen i Stockholm eller regjeringen i London, slik at de kunne forhindre utleveringen av Hjelmen til Norge og den visse død. Tvert imot skjedde overleveringen i største hemmelighet. Sammen med Barly Pettersen, som politiet tok i Narvik, Wollwebers kone, Ragnhild Wiik, og en rekke av de andre sabotørene som politiet senere sikret seg, ble han overlevert til Gestapo. Welhaven undertegnet papirene, som bærer overvåkingens journalstempel og påtegning 22. januar 1941. Hjelmen endte sitt liv på hoggeblokken i Brandenburg sammen med Barly Pettersen. Denne brutale historien er ikke nevnt av forfatterne. Ikke engang navnet Martin Hjelmen, som representerer en av norsk og svensk overvåkingspolitiets største skandaler til alle tider, er nevnt. Men saken viser at når det gjaldt motstandsfolk av Hjelmens type var det stor kontinuitet i Welhavens handlinger.
Det finnes også profesjonsgrunner til å legge mer vekt på kontinuitet enn brudd. Etter 9. april fikk overvåkingen etterhvert større armslag enn noen gang. Årsaken var enkel. Politiovervåkingen skulle etter sin profesjon fra starten av bekjempe en indre politisk trussel, særlig fra kommunistene. Nå falt - og helt åpent etter 22. juni 1941 - denne indre funksjonen sammen med den ytre, kampen mot den internasjonale kommunismen, en kamp ført under tysk ledelse i form av et verdensomspennende felttog. Forfatterne drøfter ikke slike profesjonsspørsmål i det hele tatt, men etterlater hele denne problematikken som et ubeskrevet, svart hull i framstillingen. I stedet går de rett over til å drøfte overvåkingsvirksomheten etter krigen. Men hvorfor er det ikke legitimt å se okkupasjonssamfunnet som - fortsettelsen av - og selve virkeliggjørelsen av overvåkingssamfunnet fra før 9. april? Er det ikke grunn til å tro at mange av tjenestemennene så sammenhengen - kontinuiteten her?
De eneste argumenter vi kan anta ligger til grunn for forfatternes bruddpostulat, er at POT opphører som legitim etat fordi statsmyndighetene etter 9. april er illegitime. Men hva da med det øvrige politiet? Hva da med de øvrige statsetater? I forlengelsen av en slik logikk må vi anta at heller ikke de eksisterte. Og da eksisterer heller ingen politihistorie, sosialhistorie, kulturhistorie osv. under okkupasjonen? Hva med andre offentlige institusjoner og deres okkupasjonshistorie?
Overvåket POT nazister?
I en liten faktamengde må kravet til kontroll ligge høyt. Her skal behandles et sentralt spørsmål knyttet til POTs troverdighet. Stilt overfor en massiv kritikk om at POT var ensidig rettet mot venstresiden i Norge, har både politimester Welhaven og overvåkingssjef Asbjørn Bryhn hevdet at POT også arbeidet mot nazistisk virksomhet.
Mange har etterlyst dokumentasjon for dette. Forfatterne nøyer seg med å gjenta de to overvåkingssjefenes påstander, som falt lenge etter krigen, om at "norske nazister var i søkelyset gjennom bred registrering og gjennom overvåkingstiltak". Dette forblir en ren påstand. Forfatterne diskuterer ikke hvordan det kunne være tilfelle, når det samtidig er kjent at flere personer innen de hemmelige tjenestene selv var NS-medlemmer eller hadde slike sympatier, og uten spørsmål fikk fortsette i sine stillinger. Det gjenstår for forfatterne å forklare hvordan en kjent NS-mann som sjefen for Generalstabens mobiliseringsavdeling, to blant avdelingens øvrige personell, sjefen for admiralstabens etterretningsavdeling, en kontorsjef i FD, og for øvrig en rekke andre blant landets sentrale offiserer, kunne få fortsette i sine stillinger uten spørsmål? Hvordan kunne da NS-leder Quisling på høsten 1939 bli mobiliseringsdisponert til Hærens Overkommando? Hvis Quisling var under overvåking, hvordan kunne han uhindret reise til debriefing med den tyske overkommandos militære etterretningsvesen Abwehr i København 2. april 1940, uten en gang å bli stilt et spørsmål av POT da han kom tilbake? Quislings mange merkelige og høyst overvåkingsrelevante foretak fra 2. til 9. april roper formelig på gransking av kritiske forskere, nå som langt flere arkiver er tilgjengelige enn under landssvikprosessen mot ham i 1945. Er forklaringen at POT selv hadde kontakt med Abwehr? Vi vet jo at de samarbeidet med Gestapo. Det forunderlige er at våre forfattere ikke stiller et eneste av disse spørsmålene.
Det blir derfor direkte pinlige når forfatterne bruker Welhavens gamle påstand om at Quisling var under overvåking før 9. april som et bevis på at POT ikke var "ensidig rettet mot kommunistene" - uten å stille spørsmål som disse (13). At Nytrøen ikke stilte dem da han skrev i 1980 forundrer ikke. Han var part i saken. Men at forfatterne ikke engang diskuterer disse forhold viser at deres framstilling har alvorlige mangler. At POT var ensidig rettet mot kommunister av alle avskygninger forhindret ikke at det faktisk også fantes enkelte NS-medlemmer, særlig i Bergen, som i korte perioder ble overvåket for mistenkelig medvirkning til tysk spionasje. Men at noen tyske spioner ble tatt, er slett ikke ensbetydende med et bevis på «bred registrering» av nazister i alminnelighet.
En injurie
Vi finner noen feilopplysninger. En av dem er beslektet med to feil som allerede har fått rettslige konsekvenser for forfatterne og forlaget, nemlig beskyldningene i bind 2 mot Håkon Bingen om infiltrasjon i DNA, og Asbjørn Holm om rapporteringsvirksomhet for POT.
I vår sammenheng dreier det seg om skogsarbeideren Ole Gustav Skaakberget, som forfatterne hevder var sovjetisk spion (14). Forfatternes kilde er Nytrøen. Nytrøen utelukket ikke helt at at Skaakberget var spion, men han mente først og fremst at han var Wollweber-sabotør. Overvåkingen av ham var en stor operasjon som berørte mange kamre og var en viktig grunn til opprettingen av POT.
Men her går forfatterne lenger enn Nytrøen. De skriver faktisk uten kildeangivelse at Skaakberget ble dømt for spionasje (15). Man kan bare lure på hvordan forfatterne kan få seg til å sette en så alvorlig påstand på papiret, uten å kontrollere opplysningen. Opplysningen er hentet rett ut av lufta. Det ble aldri engang forsøkt å reise noen sak mot Skaakberget. Tvert imot, han fikk en ganske annen slutt enn rettssal og avsoning av dom. Det har forfatterne heller ikke fått med seg. Han ble skutt av tyskerne 12. april 1940 ved Strandlykkja. Han hadde en tid tidligere kommet tilbake fra Spania, hvor han hadde kjempet på republikkens side, og var blant de heldige 50 % som overlevde. Vi må ha lov til å spørre: Hvordan kan forfatterne behandle en person så forferdelig feil? Har de ikke lest sin egen litteratur, hvor alt dette er dokumentert, med sovjetiske, svenske og norske kilder. Vi vet altså at skogsarbeideren og sjømannen Skaakberget var en av de første i Norge som satte livet inn i kampen mot fascismen, og han var en av de første sivile ofrene for okkupantene. Hans navn står på minnesøylen på Strandlykkja. Tro om han ville blitt behandlet slik i litteraturen hvis han hadde vært advokat med adresse på Slemdal?
I tillegg til denne feilen, som burde bli en sak for jurister hvis den ikke snart blir beklaget, inneholder arbeidet et antall småfeil, som forfatterne lett ville ha luket ut hvis de hadde lest forskingslitteraturen grundigere. Da ville de ha forstått at kureren Leif Myrmel var sentral i Wollweber-organisasjonen, ikke i partiet NKP (16). Legasjonsråd "Jarslev" i Stockholm finnes ikke i det hele tatt (17). Vi snakker her om NKVDs stasjonssjef i Stockholm under krigen, som vel burde være en svært betydningsfull person for forfatterne. Navnet er rett og slett feil. Det er skrivefeil for dekknavnet "Jartsev", men hans egentlige navn var Boris Rybkin, en av NKVDs store skikkelser (18). "Albert Karlsen" het ikke Karlsen, men Alberth Carlsson (19). Disse og liknende feil kunne vært oppdaget ved en enkel indexkontroll i 2-3 bøker. Mangelen på presisjonsnivå når det gjelder fienden - NKVDs persongalleri - er noe annet enn slurv, og assosierer uvilkårlig mer til genren spionlitteratur enn faglitteraturen. At forfatterne ikke interesserer seg mer for det, er nærmest uforståelig, temaet tatt i betraktning.
Konklusjon
Selv om forfatterne også fortjener ros, særlig for å bidra til å holde interessen rundt temaet levende, er svakhetene iøynefallende, hvis man skal legge bokens egenpresentasjon til grunn. Første del er uferdig. En avgjørende svakhet er at forfatterne feilaktig påstår at ikke bare overvåkingsvirksomheten, men også selve etaten var lagt ned mellom 9. april 1940 og krigsslutt. Dette bruddet i framstillingen gjør selve høydepunktet i norsk overvåkingshistorie irrelevant for forfatterne. De har derfor hverken skrevet virksomhetens historie, som de selv hevder, eller etaten POTs historie. At de ikke berører oppgjøret med de av personellet som gikk inn i NS, etter krigen, følger da logisk.
Forfatterne gjengir ikke korrekt avveid at POT ved starten drev sin viktigste virksomhet rettet mot antinazister innen den tyske motstandsbevegelse, solidaritetsbevegelsen til støtte for den spanske republikken, og venstresiden i Norge. Det nevnes ikke at POT samarbeidet med Gestapo og etterlyste antinazister for Gestapo i Norge. Påstandene om at POT overvåket nazistene på bred front formidles derimot udokumentert som bekreftet.
Forfatterne gjenskaper Bryhn og Welhavens virkelighetsoppfatning under den kalde krigen, og framfor alt overvåkingsveteranen Kaleb Nytrøens. Nytrøen omtaler ikke POTs samarbeide med Gestapo eller POTs rolle under NS-styret. Han nevner ikke Hjelmens skjebne. Han nevner ikke at Gestapo skjuler seg bak begrepet "samarbeidende tjenester". Ikke noe av dette nevnes heller av forfatterne. De skildrer overvåkernes evige kamp mot kommunismen, mens dramatiske samfunnsbegivenheter - som hele den andre verdenskrigen - raser forbi nesten uten å bli registrert. Når det gjelder saksfeil: To injuriesaker ligger allerede bak forfatterne. Her er opplegg for en tredje.
Bruken av brudd og kontinuitet fører til at sammenhengen mellom overvåking under og før krigen brytes. Dermed avskjærer forfatterne seg fra å beskrive nazifiseringen av etatene og av personene fra Welhavens førkrigsapparat.
Noter
- 1) Forkortet her til DHK, 1. [Tilbake]
- 2) TFAH 1982/2. [Tilbake]
- 3) Overvåkingspolitiets virksomhet før den andre verdenskrig, Oslo 1981, RA. [Tilbake]
- 4) Wollweber-organisasjonen i Norge, Universitetsforlaget 1997, forkortet her WON. [Tilbake]
- 5) Spionjakt i Norge, 1982. [Tilbake]
- 6) Spaneren, 1987. [Tilbake]
- 7) I hemmelig tjeneste, 1988. [Tilbake]
- 8) Raud krigar, raud spion, 1987. [Tilbake]
- 9) Iskyss, 1991, Svartkammeret, 1988 og Muldvarpene, 1985. [Tilbake]
- 10) DHK, 1, side 43. Se WON, side 183, og Nødvendig innsats, 1997, forkortet her NI, side 79. [Tilbake]
- 11) DHK, 1, sidene 15, 25 og sidene 60, 61 (sitatene). [Tilbake]
- 12) Mellom barken og veden, Oslo 1987. [Tilbake]
- 13) DHK, 1, side 46. [Tilbake]
- 14) DHK, 1, side 45. [Tilbake]
- 15) DHK, 1, side 45. [Tilbake]
- 16) DHK, 1, side 78. Myrmel er omtalt en rekke steder i WON og NI, i den siste med 8 referanser. [Tilbake]
- 17) Samme side. [Tilbake]
- 18) Rybkin er presentert i NI, side 187. [Tilbake]
- 19) DHK, 1, side 73, NI, side 283. [Tilbake]
|
