|
PST (Politiets sikkerhetstjeneste) fikk for noen måneder siden ny leder, tidligere statssekretær i justisdepartementet under Odd Einar Dørum, Jørn Holme, og den 31. januar presenterte han seg for første gang for pressa. Seinere på kvelden fikk vi alle anledning til å bli kjent med ham i møte på TVs ”Redaksjon en”. Med Viggo Johansen som programleder og Kåre Willoch og Øystein Djupedal som meddebattanter, fikk han anledning til å vise åpenhet om PSTs arbeid, en åpenhet som er gledelig ny i forhold til alt hemmeligholdet som preget det gamle POT.
Men hva er nytt, bortsett fra åpenheten?
Det gamle POT ble, helt korrekt (selv om Kåre Willoch bestred funnene) kritisert for å ha overvåket enkeltpersoner fordi de tilhørte bestemte politiske grupperinger som drev ideologisk arbeid som lå klart innenfor rammene av norsk lov. Eller, sagt med andre ord, de ble overvåket på tross av at den politiske virksomheten de bedrev, var høyst lovlig. For dette har mange fått innsyn i det materialet som ble samlet inn og arkivert fram til 1977, og en del har fått en symbolsk erstatning som kompensasjon for den overlast de har lidt. (Hva som skjedde etter 1977 er en sak OPO vil arbeide med i tida framover.)
De overvåkede fra 1945 (og tidligere) og fram til 1977 hørte alle til en eller annen av de mange ulike grupperingene på den såkalte ”venstresida”. Men etter murens fall gikk lufta ut av ballongen, og venstreradikale partier, grupper eller enkeltpersoner er ikke lenger interessante for PST.
Nei, nå – og især etter 11/9 – er det nye fiendebildet islamistene. I samtalen – ikke debatten, for det ble ingen slik – hos Viggo Johansen nevnte PST-sjefen, godt og entusiastisk fulgt opp av programlederen, denne grupperingen av mennesker åtte ganger. Legger vi til de i alt tretten gangene hhv. ”muslimer”, ”våre nye landsmenn”, ”innvandrermiljøer”, ”flerkulturell”, ”i psykisk ubalanse” og ”asylsøker” ble nevnt, kommer vi til at gruppa ”innvandrere med annen kulturell og religiøs bakgrunn enn den norske”, ble nevnt i alt tjueen ganger, i et program som varte tjuetre minutter, det vil i snitt si hvert minutt. (Til sammenlikning kan nevnes at ”dyrevernere” og ”høyreekstremister” hver ble nevnt én gang, og ”venstresida” ble utdefinert som interessant for PST+!) Selv om PST-sjefen gjorde noen spede forsøk på å avgrense overvåking til enkeltpersoner som planlegger voldelige aksjoner, så er det ikke til å unngå at inntrykket av at PST nå har alle muslimer under oppsikt, at det overhodet å høre til denne religionen er noe suspekt, slik det for tjue år siden og mer var forbundet med (voldelig) samfunnsundergravende virksomhet å være kommunist av et eller annet slag. Igjen dreier det seg altså om å mistenkeliggjøre mennesker ut fra gruppetilhørighet – religiøs denne gang, men det er uvesentlig.
Halvhjertetheten til PST-sjefen blir for øvrig ytterligere tydeliggjort i og med at organisasjonen, under kodeordet ”Operasjon Prevent”, har sendt brev til alle høyere læresteder om å sende inn oversikt over studenter og vitenskapelig personell som kommer fra land utenom Vest-Europa og Nord-Amerika. At de fleste av disse er muslimer og altså skal overvåkes i denne egenskapen, synes åpenbart. Lærestedene reagerte nokså ulikt på kravet, og i et møte i Institutt for kriminologi og rettssosiologi 25. november 2004 ga PST selv motstridende svar på hva denne ”operasjonen” egentlig innebar. Dette tok min forgjenger som leder i OPO, Erling Folkvord, opp i en artikkel her i Dagbladet 24. januar, men per i dag, 3. februar, har PST ikke gitt noe svar.
På bakgrunn av studiodebatten 31. januar gjentar vi derfor spørsmålet i en litt annen form: hvilken garanti kan PST-sjefen nå gi for at det trekkes et skille mellom nødvendig overvåking av enkeltpersoner som planlegger kriminelle handlinger, og grupper/enkeltpersoner som driver lovlig politisk eller religiøs virksomhet?
|
