I emigrantmiljøa i USA og Canada var det ingen mangel på viser og dikt der utvandraren lengtar tilbake til eitt eller anna langt borte, eit «alternativt samfunn» kanskje. Dette diktet med tittel «Retreat» fann eg i eit gamalt Amerikabrev frå omkring 1930. Avsendaren hadde prøvd å omsetja det, men hadde gitt opp, og i den engelske forma fall det nok på steingrunn i ei norsk utkantbygd. Sjølv likte eg diktet, og har gjort eit forsøk der andre gav opp for meir enn 60 år sidan.    
                                  OE
Retreat

Today I shall pack up and leave the city
it’s through with me, and I am through with it. 
My dreams, desires - all but my vain self pity
I toss them willy-nilly in my kit.
 

 Tilbaketog

Min dag i byen her blir snart den siste.
Vi gjekk så dårleg saman, han og eg.
No legg eg draumen i mi gløymekiste,
men sjølv-ynk har eg enno når eg dreg.
 
I am tired of all these weary smiling faces
and tearless anguished eyes that stare and stare.
I am sick of seeing things and going places.
I am surfeited with striving not to care
 		 Eg er så lei det tomme maskespelet,
av alt som iler gagnlaust til og frå,
av stive andlet, tyngd med likesæle,
der augo stirer, utan heilt å sjå.
 
There is a woodland world that I remember.
A world back yonder, miles and years away.
A world, snowbound and silent in December,
that wakes to youth and melody in May.
 		 Det ligg eit skogland djupt ein stad i minnet,
langt borte løynd bak mil og mange år.
Desembermørkt og stilt er det snødd inne,
men vaknar brått til liv når det blir vår.
 
A world that nought pretends and nothing poses,
and smiles are not a mask for hearts that long.
Where nature prints the petals of the roses
and joy of life provokes the birds to song.
 		 Der alt er sant, og nett som eg kan sjå det,
og ingenting er gøymt i framand ham.
Kvart blad har let naturen sette på det,
og glede lokkar fuglesongen fram.
 
There is a spring that rises in the mountain.
A brook that rushes seaward down a glen.
And there are children, playing by the fountain,
and longing in their young hearts to be men.
 		 Det kjem ei tid då snøen tør i fjellet
og bekkar fell mot fjord med skum og sprut.
Der leikar born på stranda ved ei kjelde.
Når dei veks til, då vil dei lengta ut.
 
I shall go back and warn them of the ocean,
whose sergings waters welcome and efface,
and of the city’s turbulent comation
where yearning youth is lost without a trace. 
 		 Dit skal eg dra, og vara dei mot fåre:
Det ligg eit hav ut for den mjuke fjord.
Bak havet ligg ein by der eg har vore, 
der ungdom titt blir borte utan spor.
 
 

Tilbake