Tredje akt:
14. juni 2000
 

Bergen er en spesiell by. Den ligger på Vestlandet, og der finnes det mørkemenn som ikke tillater annen lesning enn huspostillen. Videre har provinsbyen Bergen et sterkt mindreverdighetskompleks for verdensbyen Oslo. En statlig byråkrat i Bergen blir spesielt følsom, da Departementet med pengesekken befinner seg i Oslo.

Denne historien begynner i 1995. Fellesadministrasjonen for den nye Høgskolen i Bergen var nyetablert. Den massive bruken av Internett var i sin spede begynnelse. Serverkapasiteten på HiB var begrenset, slik at studenter som ønsket e-post og websider måtte søke om det. I desember 1995 ble det vedtatt et reglement med bl.a. regel for «sømmelig bruk»: 

Med mindre annet er avtalt, skal en bruker begrense bruken av IT-systemet til virksomhet som har direkte tilknytning til faglig virksomhet, administrasjon, egen forskning eller studier.

Da jeg laget min første hjemmeside i begynnelsen av 1996, la jeg meg på en lignende linje. Jeg håpet at mine bidrag til PS-spalten i Bergens Tidende, og  prøvene på  mine stunt-dikt,  kunne avdempe det tørre og fagidiotiske bildet jeg ellers risikerte å få påklistret. Ingen protesterte. Det var heller ikke noen sentral instans med myndighet til å godkjenne eller å forkaste. Politikken var gamle gode Mao's, om å la tusen blomster blomstre.

Så vidt jeg vet, er det en tariff-festet rettighet for oss ansatte ved Avdeling for Ingeniørutdanning å ha egen PC, men formelt har vi nok ingen rett til å ha hjemmeside tilgjengelig for hele verden på nettet. I de årene som er gått, har det utviklet seg en praksis, både her i landet og utenlands. Det har bl.a. noe med akademisk frihet å gjøre. Nå er det imidlertid så lett og billig å komme på nettet etter andre veier at den praktiske betydningen av arbeidsgiver-sponset hjemmeside ikke er så viktig lenger.

Uhellet ville at jeg på den tiden (1995-96) begynte å drive selvstudium i historie og samfunnsspørsmål og å skrive småstykker om det i Bergens Tidende og andre steder. Fra min barndom i Nord-Norge var jeg kjent med Brochmannbevegelsen, som i 1936 sendte «Smeden fra Bleik» til Stortinget. Jeg orienterte meg derfor mot bevegelsens ennå eksisterende tidsskrift «Alternativt Samfunn», og fikk ett og annet trykt der. I 1996/97 ble slike stykker registrert av FOU-ledelsen som relevante publikasjoner fra ansatte. Senere er riktignok reglene endret litt, og jeg har heller ikke registrert noe av den typen arbeider i de siste 2-3 årene.

Derimot begynte jeg å legge ut artiklene på min hjemmeside på HiB. Jeg definerte virksomheten som «egne studier», og søkte ikke om lov, fordi den eventuelle godkjenningsinstansen var temmelig anonym. Salig Mao's oppskrift var fremdeles i bruk.

I Oslo finnes det en uoffisiell overvåknings- og etterretningsinstans ved navn Monitor, og hos dem hjelper det ikke med krav om at «jeg vil se mappa mi». Monitor har fått et skjevt øye til «Alternativt Samfunn». Redaktør Even Lorch-Falch,  som tidligere var lektor ved lærerutdanningen i Elverum, er nå truet med anmeldelse for fremmedhat og lignende, fordi han ikke har sortert leserbrevene tilstrekkelig. Selv har jeg vært i kontakt med denne innflytelsesrike Stalinist-gjengen pr. e-post, og har prøvd å erte dem litt. Jeg er nemlig nesten pensjonist, og har lite å tape. Jeg har også utvidet min hobby fra å skrive egne stykker til å legge noe av innholdet fra «Alternativt Samfunn» på www, og kan altså titulere meg  webmaster. Denne jobben blir skjøttet fra min hjemme-PC, og har ingenting med virksomheten som lærer å gjøre.

I siste halvdel av januar skjer det forskjellige ting samtidig, og mer enn det som er nevnt her. Antakelig er det kommet en telefon til HiB fra OSLO, med nevnte Monitor som sannsynlig aksjonist. Resultatet er at personale fra administrasjonen i uken 17/1 til 23/1 har hatt omtrent 70 oppslag på artikler fra «Alternativt Samfunn», noe de neppe ville ha gjort uten å være tipset. Om det kom noe ut av denne granskingen, er ikke kjent.

Neste skritt er å sende dekan Karl Olav Nummedal til meg for en uoffisiell samtale. Han ber meg om å fjerne visse deler av innholdet på hjemmesiden. Jeg er samarbeidsvillig, men forlanger noe skriftlig fra ledelsen ved HiB. Det er jo av almen interesse å få klarhet i høgskolens politikk på området. 

I denne situasjonen kan nevnte ledelse velge flere mulige veier:

• Stå solidarisk med sine ansatte utad, og erklære at man ikke gir etter for press, hverken fra pompøse Oslo-instanser eller fra pietistiske vestlendinger. Hva man gjør på kammerset, er en annen sak.
• Tenke praktisk-politisk og gi etter. Dette standpunktet ville jeg respektere, hvis det f.eks. var fare for at Monitor eller andre kunne henge ut skolen offentlig. (Jeg vil ikke overdrive min egen betydning, men når man kan gå løs på Even Lorch-Falch er alt mulig.)
• Granske mine «politiske» småartikler, ta et selvstendig standpunkt og erklære dem for «usømmelig bruk», for «politisk/religøs agitasjon» eller noe slikt. Selv om jeg var uenig,  måtte jeg nok bøye meg for ledelsens styringsrett.

Innenfor HiB-administrasjonen er det en jurist, som finner en byråkratisk og  juridisk utvei slik at ledelsen slipper å vurdere eller å ta vanskelige «politiske» standpunkter.  Vedkommende graver fram en paragraf i IT-reglementet fra 1995 og tolker den strengt. Ifølge denne tolkningen har lærere ved HiB kun lov til å ha stoff fra eget fag på sine hjemmesider, og de har heller ikke lov å lage lenker til ikke-faglige sider andre steder. Se brev fra HiB og mitt svar. Jeg  rettet meg etter påbudet,  amputerte HiB-siden, og flyttet det angivelig offensive innholdet til ny adresse. Dokumentet artikler.htm med lenker er altså ulovlig ved HiB, og det samme gjelder noe stoff i oen.htm  og lenkene derfra. 

Dette var ikke nok. I brev av 18. februar fortsetter skolen formaljusen og gir meg pålegg om å fjerne mer, innen en bestemt frist 22. februar 2000 kl. 15.45. På hovedsiden var det noen ulovlige linjer under overskriften «Til orientering», og i den amputerte oen.htm (nå oen-w.htm) var det også et par ikke godkjente linjer. 1)

Slik er altså reglene fra nå av, hvis man da ikke har latt den ellers blinde fru Justitia se med det høyre øyet, mens det venstre fremdeles er helt lukket. Man slår barnet ut med badevannet, og lanserer en uheldig eller umulig www-politikk.

I min barndom hørte jeg et folkeeventyr. En finere frue skulle få oppfylt 3 ønsker. Hun drev med broderi, og hadde ofte irritert seg over at den viktige gulltråden ble for kort. «Jeg ønsker at alt jeg trekker i, skal bli langt»,  ble derfor hennes ene ønske. Jeg er ikke sikker på om jeg har husket disse detaljene helt riktig i dag, men poenget sitter klart i minnet: Den fine fruen fikk behov for å pusse nesen, og da skjedde noe hun ikke hadde forutsett. 
 
 
 

Fotnote 1:  Jeg foretok meg ingenting. Da HiB heller ikke hadde foretatt seg noe etter 3 uker, avblåste jeg stillingskrigen den 8. mars, men har altså arkivert hele historien ovenfor. OK

Tredje akt:

Bevisene
Skriftlige beviser er alltid bedre enn indisier. Nå har Monitor kommet med sitt nr. 1/2000, og der er det et helsides oppslag med tittelen: «Revisjonist på Høyskolens server». Monitor har  intervjuet direktør Nils Mæhle, som gjør det klart at skolen har reagert av andre grunner enn de som ble oppgitt i brevet til meg av 1. februar. Høgskolens ledelse har syndet mot en gyllen regel for administrasjon: «En er ikke forpliktet til å si alt  hva man mener, men det man sier, skal man også mene.»

«Hvorvidt landmålerlæreren fra Høyskolen i Bergen er nasjonalsosialist eller ei, skal vi ikke befatte oss med i denne artikkelen», skriver Monitor. Nei vel. Hadde de funnet det aller minste snev av «nazisme» i mine skriverier, hadde de nok sagt fra. Og de unngår behendig å opplyse om URL-en, slik at det blir vanskeligere for leserne å sjekke selv.

Diktanalyse
De nye signalene fra Mæhle kan tyde på at mine stuntdikt som ble fjernet i februar, ikke lenger er mot Høgskolens reglement. Da kan jeg kanskje gjengi diktet «The HiB Julekalender» som brakte meg en kortvarig og lokal berømmelse i Nygårdsgaten omkring årsskiftet 1994-95.

Hvis vi analyserer dette diktet, ser vi at forfatteren ikke tar noe standpunkt for eller imot hverken tradisjonalistene (nissen) eller reformistene (nåsåene). Han analyserer og beskriver en situasjon på en objektiv og akademisk måte, etter en tradisjon som minst går tilbake til Sokrates. Dette har vært utgangspunktet også for artikkelsamlingen, så det er rimelig at Monitor ikke finner ut så mye om mine eventuelle politiske oppfatninger.

Hva er galt?
«En av de mest betente elementene på Engens hjemmesider, er hans forsvar av den såkalte Leuchterrapporten», skriver Monitor videre. Jeg kan ikke se at jeg har forsvart rapporten, men jeg har beskrevet metoden som ble brukt mot den: Opphavsmannen, Fred Leuchter, ble bannlyst og fratatt levebrødet. En som jobber ved en ingeniørutdanning, må dessuten bli slått mangelen på naturvitenskap i den såkalte Holocaustforskningen. Ingeniører vil naturlig spørre om hvordan det hele fungerte teknisk.

Videre nevnes to bokomtaler. Ingrid Rimland er en prisbelønt amerikansk forfatter, som har skrevet det trebinds bokverket «Lebensraum!». Det er  bøkene jeg skriver om, ikke hennes politiske virksomhet. Jeg leste alle de 1500 sidene, og det er mer enn Monitor har gjort, for ikke å snakke om Nils Mæhle og Kari Lorentz. Det jeg fant, var et utvandrerepos i klasse med eller over dem som er laget av Vilhelm Moberg, O.E. Rølvaag, Johan Bojer  - - you name it. Monitor fordømmer omtalen, ikke på grunn av boken, men  fordi forfatteren nå er lyst i bann, og Canada har begynt å praktisere bokbrenning. Det minner om da Det Kongelige Norske Arbeiderparti i sin tid sendte ut bannbulle mot Knut Hamsun. Som vi vet, ble det ikke noen varig suksess.

Bannlysing har med noe større berettigelse rammet  David Duke, den amerikanske forkjemperen for hvites borgerrettigheter, men jeg lar boken «My Awakening» (700 s.) tale for seg selv. Om Duke i radiointervjuer har gått inn for å sende alle svarte tilbake til Afrika, vet jeg ikke, men i boken har han dokumentert at så vel Thomas Jefferson, Abraham Lincoln og flere svarte ledere var inne på tanken. Jeg synes at jeg som historieinteressert leser bør få vite det, og liker dårlig at «mainstream» historikere skreller vekk det som ikke passer inn i deres ideologiske eller politiske agenda. Fra mitt landmålingsfag har jeg lært å betrakte en situasjon fra to sider, ellers blir bildet flatt og uten dybde.

Sannhetens orakel
På hjemmesiden til Alternativt Samfunn har jeg linket til Monitor, og gitt denne beskrivelsen: «Litt slomsete med historiske og andre fakta, men en grei og underholdene sladrespalte som blir trodd av alle politisk korrekte.» Hvordan er Monitor kommet i den stillingen at de kan herje rundt med ledelsen for en stor akademisk institusjon? Svaret ligger kanskje i det såkalte «Londonsyndromet». For omkring 60 år siden hadde London radio en opphøyet, nesten religiøs status, og det som kom derfra var pr. definisjon sant. Denne forestillingen er uten spørsmål overtatt av stadig nye generasjoner. Da nevnte radio ikke finnes lenger, må det lages erstatninger, hvorav Monitor er en.

Hvem betaler?
Monitor på sin side er ikke mer idealistisk enn at de må ha penger for å drive virksomheten. De som betaler, hvem det nå måtte være, forlanger resultater. Vi har nettopp fått demonstrert hvordan slike etterretningsorganisasjoner arbeider: Stasi-agenter må rapportere til sine overordnede, og navngir flest mulig personer som kontakter. Hvis det norske POT ikke finner spioner, kan det bli stilt spørsmål om berettigelsen. Svaret for begge ble som kjent Stein Viksveen. Et lignende tilfelle, om ikke så opplagt, er Arne Treholt. 

Det er begrenset hvor lenge man kan leve av de marginale og fåtallige utgruppene som de såkalte nynazistiske miljøene utgjør. Monitor må utvide jaktmarkene for å få fangst som er verdt å skrive hjem om. At jeg kom i søkelyset, skyldes ikke bare forbindelsen med Alternativt Samfunn, men også at jeg i mail til Monitor 19.09.99 selv har søkt om å bli omtalt. Monitor er farlig bare hvis det er tilstrekkelig mange nyttige idioter som tar dem alvorlig.

Til slutt litt statistikk: Av de vel 30 skriftstykkene på min hjemmeside har halvparten stått i anstendige aviser: De fleste i Bergens Tidende, men noen i Dagbladet og Aftenposten. «Vi vil gjerne trykke innlegget», sa debattredaksjonen om mitt siste produkt 26. april, det handlet forresten om «Holocaustbenektelse». Kanskje Vestlandets storavis vet mer om ytringsfrihet enn en marxistgjeng i Oslo og ledelsen av en av de største akademiske institusjoner i regionen?

Andre akt:
28. mai 2000
 

Det er godt å se resultater av det man gjør. Søndag 28. mai la jeg ut akt 2 av dette eventyret, og nevnte så vidt webmasteren til Monitor. I lang tid hadde jeg overvåket sidene, uten å se forandring. Et malplassert barndomsbilde av New York-legen Tsvi C. Nussbaum, til og med i 2 eksemplarer, nyheter fram til høsten 1998 osv. Så fikk han fart på seg. Ny design og nye nyheter kom raskt på plass, ifølge programkoden påfølgende fredag (2. juni). 

Artikkelen om den skumle revisjonisten i Bergen kunne dermed leses ved å gå til web-adressen http://www.magasinet-monitor.net/artikler/engen00.htm.

Dette hadde ikke vært så mye å skrive om, hvis ikke Monitor var begynt å sende e-post til meg med anklage om tyveri av opphavsbeskyttet materiale. Hold pusten: Det du ser her, er ulovlig, og dette er sannsynligvis lovlig. Hvis da ikke Monitor følger den bergenske Lorentz-doktrinen og forbyr eksterne linker. Studer korrespondansen og se om du blir klokere! Blir det en fjerde akt? Blir jeg, eller blir jeg ikke, politianmeldt for tyveri? Vent og se.

Andre akt:

Tredje akt:
14. juni 2000

Tiden gikk, og det ble desember. Først da kom Monitor med et dobbeltnummer, som heter nr. 2/3. På www-sidene kom det allerede i juli noe stoff fra nr. 2, hvor jeg var nevnt i forbifarten. 3. desember var nettadressen flyttet til http://magasinet-monitor.net/. Jeg ble beæret med en notis i en sladrespalte «Bare noen ord om - -», der jeg er plassert i selskap med det nynazistiske miljøet i Bergen (om noe slikt finnes). Og Monitor har ikke så mye nytt å fortelle:

Byen Bergen,
hvor historierevisjonisten Olav Engen har oppdaget at Monitor intervjuet høgskoledirektøren om noe grumsete materiale som Engen hadde lagt ut på høgskolens server. Engen, som mener å vite at redaksjonen i Monitor består av «stalinister», er opprørt over hvordan vi bestemmer hva folk skal få ytre seg om. Engen er videre opptatt av hvem som betaler oss. Som de sanne kosmopolitter vi er, har vi selvfølgelig venner i alle verdenshjørner, som alle bidrar med sitt. Ut over dette føler vi at det ville krenke enkelte av våre medsammensvorne om vi gikk ut med en
fullstendig liste over våre bidragsytere. Hr. Engen må derfor også i fremtiden være henvist til å gruble over dette mysterium. 

Det er ikke så urimelig å anta at Monitor er kommunistinspirert. Hvorfor har de ellers  valgt å kalle seg «antifascistisk», et  favorittuttrykk i kommunistbevegelsen,  flittig brukt som begrunnelse for utrensninger, krigsforbryterprosesser, bygging av Berlinmur osv.? Dagbladets lederskribent 26. november tror at  Monitors store helt og allierte Arnfinn Moland, direktør for Hjemmefrontmuseet,  kan være besatt av en autoritær djevel. Forbildet for ham og hans meningsfeller er neppe Hitler og Goebbels, og da ligger alternativet temmelig nær. Alle burde jo vite at det hersket en vidunderlig ytringsfrihet i Sovjet-Samveldet under Stalin, men selvsagt ikke for de «kontrarevolusjonære».

Ellers har Monitor link til Human-Etisk Forbund på sin nye hjemmeside. I deres medlemsblad Fri Tanke  finner vi stoff av samme slag som i Monitor, også et skikkelig angrep på undertegnede. Det er mye som tyder på at venstrevridde Tordenskjolds soldater, eller skal vi si Lenins kadrer, har fått innpass i  dette statsstøttede og velstående forbundet.  Følg linken hos Monitor. Litt lesestoff om Monitors øvrige virksomhet i sommer og høst kan finnes hos Alternativt Samfunn, et tidsskrift som ofte har vært i skuddlinjen for Monitors skyts. Heldigvis er det som oftest løskrutt.