Ytringsfrihet og imamer Av Olav Engen
Av en eller annnen grunn har ikke BT lagt ut lederen 22. februar på sin webside. Sjekk selv: http://www.bt.no/meninger/leder/	Først kom karikaturene av Muhammed, og imamene rykket ut og påstod at muslimene var krenket. Norske myndigheter snakket med større eller mindre kraft og overbevisning om «ytringsfrihet», men passet seg for å fornærme imamene. Så ble den britiske skribenten David Irving dømt til 3 års fengsel i Wien  for noen gamle uttalelser om historiske hendelser. Denne siste saken er litt kinkig for de som har tatt mål av seg til å lære tilbakestående muslimer om ytringsfrihet. Lederskribenten i BT 22. februar skriver om Irving-dommen, og tar pliktskyldigst standpunkt for ytringsfrihet og mot praksisen å sette folk i fengsel for meningenes skyld. Så langt, så godt. Men så gir han seg til å referere den norske historikerdebatten i 1997 og etterfølgende hendelser på en litt tendensiøs måte. Vi leser at «den gongen svikta store delar av akademia», fordi man i historiker-kretser ikke tok tilstrekkelig avstand fra eller fordømte Irving, som har virket som historisk forfatter siden 1963. (Ingen av  bøkene handler forresten om Holocaust, så det er sagt.) Og her har lederskribenten rett. Det var ikke noe opprør blant historikerne, verken hos oss eller utenlands, selv om meningene om Irving var forskjellige. Men er det derfor riktig å si at historikerne «sviktet»? Det var mektige pressgrupper utenom historikerlauget som ikke likte det han skrev og presset blant annet forleggere som gjerne ville gi ut bøkene hans. Spikeren i likkisten ble injuriesaken i London år 2000. Denne rettssaken burde kommenteres litt. Siden det var en injuriesak, er resultatet egentlig bare at det er tillatt å kalle Irving antisemitt, rasist, holocaust-benekter og lignende. Dommeren gikk imidlertid atskillig lenger, gikk utenom sin kompetanse og tok stilling i flere historiske spørsmål. I et avsnitt som av en eller annen grunn er lite sitert, skamroste han forresten Irving for hans kvaliteter: «Min bedømmelse er at Irving som militærhistoriker har mye å være stolt av - - - hans kunnskaper om andre verdenskrig er uten sidestykke.» Osv. Men det er ikke dommen i seg selv, men måten den blir brukt på, som er det viktige. For en historiker burde det være slik at enhver dom er en historisk hendelse som er åpen for kritikk og analyse, jfr. de norske Hetle-,  Liland-, Torgersensakene osv. I stedet blir den betraktet som den absolutte sannhet, sammenlignbar med en fatwa utstedt av stormuftien, et pavelig dekret, eller som i gamle dager en beslutning i Sentralkomiteen i det kommunistiske parti. En totalitær tenkemåte ser ut til å ha sneket seg inn. Situasjonen i dag er at noen historikere hopper på den vinnende vogna og tuter med ulvene. Andre holder kjeft, kjøper bøkene hos nettbokhandelen Amazon og leser Irving i smug. Atter andre, som den ulykkelige Hans Fredrik Dahl, er blitt tvunget til «sjølkritikk», og noen har faktisk fått sparken eller fått karrieren ødelagt. Det populære uttrykket «Holocaustbenektelse» er religiøst i sin natur (ateister «benekter» for eksempel at Jesus er Guds sønn), og i religion er det imamene eller tilsvarende myndigheter som bestemmer. Historikerne må derfor arbeide med en fasit andre har skrevet, og får sin rolle begrenset til å gi bildet litt vitenskapelig politur.
	Bergens Tidende, 27. februar 2006