Blant de første som kommenterte dommen over Jack Erik Kjuus, var det mange skeptikere. I tiden som er gått etterpå, ser det ut som om forsvarerne av dommen har fått overtaket Uroen over at Høyesteretts mindretall på 5 bestod av juridiske tungvektere, har lagt seg noe.  

Den aktuelle paragrafen i straffeloven, § 135 A, lyder slik: 

Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Tilsvarende gjelder slike krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering.  
På samme måte straffes den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt i første ledd. 

For å forstå paragrafen ovenfor, må vi innføre begrepet verneverdighet. Ta første avsnitt, andre punktum: Man har ikke innført en generell beskyttelse mot ringeakt etc. begrunnet i seksuell legning. Om du er homofil, er du beskyttet av loven, ikke f.eks. om du skulle være transvesitt,  pedofil, sado-masochist e.l. Prinsippet om verneverdighet blir nødvendigvis liggende til grunn også for praktiseringen av paragrafens første punktum.   

Tenk deg at et muslimsk land, f.eks. Iran, hadde en tilsvarende paragraf, og at noen forsøkte å utgi et verk av samme type som Rushdies "Sataniske vers". Man ville lett kunne hevde at boken viste forakt for deres religion, og kunne føre til hat og ringeakt mot utøverne.   

Nå er dette med hat og ringeakt meget subjektive begreper. Krenkelser bevises ved at noen påstår at de føler seg krenket, men krenkelsene må også bli kjent og akseptert før noen kan regagere rettslig. Det er lite tenkelig at sære og ubetydelige religiøse grupper hos oss vil nå frem med klager. Større sjanser har man om man tilhører en innflytelsesrik gruppe med media på sin side. Det ville avgjort være tilfelle med muslimer i Iran. I Norge ville en anmeldelse mot Rushdie eller hans forlegger neppe føre fram, fordi  muslimer  hos oss ikke er ansett som tilstrekkelig verneverdige. Fjernsynet ville ikke lage tåredryppende reportasjer om hvor såret og krenket muslimene var, og om slike reportasjer likevel kom, ville de ikke slå an.  

Hjemlige kommentatorer har lagt vekt på de  krenkelser av menneskeverd som ville skje hvis programmet til Hvit Valgallianse ble satt i verk.  Men dette vil kun skje hvis partiet fikk flertall i valg, og  selv i en så utenkelig situasjon hadde Valgalliansen en alvorlig skranke å overvinne: Domstolene ville sikkert sette til sides en lov om tvangssterilisering, hvis det da ikke i mellomtiden er skapt en tradisjon for at  domstolene, inklusiv Høyesterett, skal være lydige tjenere for politikerne. Nei, her  er det nok ikke  vernet av utsatte grupper som er drivkraften, men viljen til å straffe den angivelige krenkeren. Kjuus er nemlig etter gjengs målestokk ikke verneverdig, men kan lett assosieres med mye skummelt selv om det ikke framgår direkte av partiprogrammet.  

En sovende paragraf gjør liten skade. Det viser seg at det gjerne blir problemer når  lovbestemmelser med innskrenking av ytringsfriheten skal brukes. I Frankrike har man Fabius-Gayssots lov, som bl.a. nasjonalistlederen Le Pen er  blitt dømt etter.  Lovens bokstav handler om å benekte folkemord slik det ble definert av Nürnbergdomstolen i 1946, men hensikten er den samme som i § 135A: Enkelte  religiøse eller etniske grupper med verneverdig status påstår at de blir krenket hvis nevnte domstol angripes. Nå skjedde det at en 85 år gammel fransk filosof, Roger Garaudy, laget et skrift om «De grunnleggende mytene i isralesk politikk». Garaudy har vært kommunist, men konverterte senere til Islam. I skriftet kom han med personlige tolkninger av politiske og historiske hendelser av denne art: a) at Israel undertrykker og diskriminerer palestinere, b) at folkemordet mot jødene under siste krig brukes som en avledning eller unnskyldning for nevnte politikk, og endelig c) at deler av nevnte folkemord ikke er reelt, men nærmest er myter.   

Garaudy ble  trukket for retten og dømt til å betale et sekssifret beløp i franc som bot og erstatning. Saken forløp likevel ikke uten komplikasjoner. Det dukket opp menneskerettighetsforsvarere fra flere land, bl.a. fra så usannsynlige steder som Kuwait og Iran, og de  protesterte heftig mot den franske krenkelsen av ytringsfriheten. Pengestøtte og advokathjelp strømmet til, noe som vil fortsette når saken om en tid kommer opp for  en høyere rett.  

Skalaen for verneverdighet er åpenbart politisk, og er derfor ikke lik overalt. Garaudy-prosessen ble  lite omtalt i norske media, selv om den burde være langt mer interessant enn den mot Le Pen.  

Det ville ha vært langt enklere og greiere for alle parter om franskmennene hadde latt være å tukle, og i stedet slått fast at man har ytringsfrihet i landet, punktum. I USA står man ennå fast på «The First Amendment», og siterer gjerne en av sine klassiske menneskerettsforkjempere Wendell Phillips  (1811-1884): 

Det samfunnet som ikke tør å beskytte sine ringeste og mest hatede medlemmer når de uttrykker sine meninger, selv falske og hatefulle, er bare en gjeng av slaver.