Forestillingen om at det bare var nazistene som besatt den systematiske ondskap er under revisjon. Det er en sunn revisjon. Den kan rense luften. 

Sveits og Sverige drev f.eks. handel med Tyskland, og fikk betaling i gangbare verdier. Dette var sikkert lønnsomt, og i alminnelighet betraktet som en normal virksomhet for nøytrale.  Norge gjorde det samme, både under 1. verdenskrig og i  perioden før vi kom med. Norsk ortodoks historie hevder at Norge ville fortsatt slik om det ikke var for Hitlers aggresjon eller Quislings forræderi. Nei, sier de ultraortodokse. I kampen mot «den absolutte ondskap» som Hitler representerte, var det en forbrytelse å være nøytral.  Handel med nøytrale var viktig for Tyskland,  bidrog til å forlenge krigen og var derfor moralsk forkastelig.  

Å være nøytral betyr i utgangspunktet at man ikke skal gjøre forskjell mellom de krigførende partene. Den historien de fleste av oss har lært, godtar at nøytrale stater som Sveits og Sverige kunne komme under kryss-press og bli nødt til gjøre mange kompromisser. At mange ledende kretser i Sverige, inklusiv kongehuset, ikke var tyskerhatere, hadde positive virkninger. Det var bl.a. forutsetningen for at Folke Bernadotte kunne berge norske fanger i «de hvite bussene», og at Raul Wallenberg kunne operere i Budapest i kaoset på slutten av krigen. Sveitserne drev også humanitært arbeid, tok imot titusenvis av flyktninger og utstedte pass til flere. Fra historien om egen hjemmefront vet vi at mye virksomhet, både etterretning og materiell støtte,  hadde base i Sverige. Naturlig nok ble den nøytrale grunnen også benyttet av den andre parten. Nøytrale land mellom flere krigførende blir lett spionreir.  

Når vi ser tilbake, legger vi merke til at såkalte revisjonistiske synspunkter har vært til stede hele tiden. Da John F. Kennedy som ung offiser besøkte Tyskland i 1945, skrev han bl.a.dette i sin dagbok:  

Man kan lett forestille seg hvordan Hitler i løpet av noen år vil stige ut av det hatet som omgir ham nå, og tre fram som en av de mest betydningsfulle personer som noensinne har levd. 

Vietnamkrigen førte til en spesiell form for revisjonisme i USA. En inspirasjon var Kurt Vonnegut, som i sin bok «Slaughterhouse Five» skildret brannbombingen av Dresden, og framstilte den som en krigsforbrytelse  av de allierte mot sivile. Vietnamkritikerne merket seg også at USA’s politikk mot gerilja hadde mange likhetspunkter med den tilsvarende tyske på Østfronten.  

Etter at det var lyktes å kaste enkelte skygger over USA’s helgenglorie, vendte man seg mot tidligere fenomener. Var F. D. Roosevelt oppriktig da han gjentatte ganger forsikret at amerikanske soldater aldri ville bli sendt for å kjempe på fremmed jord? Passet det ikke ham utmerket at japanerne angrep i Pearl Harbour i desember for 56 år siden? Et annet scenario var verre: At Tysklands allierte Japan angrep Sovjetsamveldet fra øst. Look to Norway: Bli angrepet og kom ut av den forræderske nøytraliteten!  

Og selvsagt ble det i USA drevet overvåkning og internering av personer av både tysk, italiensk og japansk avstamning. Hagtvet nevner som et eksempel på danskenes synd at de under okkupasjonen forberedte lignende tiltak mot kommunister . Slik virker det ultraortodokse verdensbildet: Når kun Tyskland og Tysklands medspillere blir representant for ondskapen, må såvel Stalin som alle kommunister utstyres med hvite englevinger.