|
På kronikkplass i Bergens Tidende
for 30. november hadde Bernt Hagtvet noen betraktninger om ettervirkningene
etter den 2. verdenskrigen:
Forestillingen om at det bare
var nazistene som besatt den systematiske ondskap er under revisjon. Det
er en sunn revisjon. Den kan rense luften.
Dette må tolkes slik at Hagtvet gir
en positiv omtale av den historiske retning som ofte kalles «revisjonisme».
Det er imidlertid problematisk når han prøver å forene
denne revisjonismen med de aksjoner som er i gang mot bl.a. Sveits og Sverige
om det såkalte «nazigullet». I den pågående
kampanjen mot de nøytrale eller lite krigerske stater kan vi se
en reaksjon på den revisjonismen som forsøker å normalisere
Hitler og nazismen. Man reviderer, men i motsatt retning. I mangel av et
akseptert uttrykk vil vi her bruke betegnelsen «ultraortodoksi»,
uten at det skal tolkes hverken positivt eller negativt.
Sveits og Sverige drev f.eks. handel med
Tyskland, og fikk betaling i gangbare verdier. Dette var sikkert lønnsomt,
og i alminnelighet betraktet som en normal virksomhet for nøytrale.
Norge gjorde det samme, både under 1. verdenskrig og i perioden
før vi kom med. Norsk ortodoks historie hevder at Norge ville fortsatt
slik om det ikke var for Hitlers aggresjon eller Quislings forræderi.
Nei, sier de ultraortodokse. I kampen mot «den absolutte ondskap»
som Hitler representerte, var det en forbrytelse å være nøytral.
Handel med nøytrale var viktig for Tyskland, bidrog til å
forlenge krigen og var derfor moralsk forkastelig.
Å være nøytral betyr
i utgangspunktet at man ikke skal gjøre forskjell mellom de krigførende
partene. Den historien de fleste av oss har lært, godtar at nøytrale
stater som Sveits og Sverige kunne komme under kryss-press og bli nødt
til gjøre mange kompromisser. At mange ledende kretser i Sverige,
inklusiv kongehuset, ikke var tyskerhatere, hadde positive virkninger.
Det var bl.a. forutsetningen for at Folke Bernadotte kunne berge norske
fanger i «de hvite bussene», og at Raul Wallenberg kunne operere
i Budapest i kaoset på slutten av krigen. Sveitserne drev også
humanitært arbeid, tok imot titusenvis av flyktninger og utstedte
pass til flere. Fra historien om egen hjemmefront vet vi at mye virksomhet,
både etterretning og materiell støtte, hadde base i
Sverige. Naturlig nok ble den nøytrale grunnen også benyttet
av den andre parten. Nøytrale land mellom flere krigførende
blir lett spionreir.
Når vi ser tilbake, legger vi merke
til at såkalte revisjonistiske synspunkter har vært til stede
hele tiden. Da John F. Kennedy som ung offiser besøkte Tyskland
i 1945, skrev han bl.a.dette i sin dagbok:
Man kan lett forestille seg
hvordan Hitler i løpet av noen år vil stige ut av det hatet
som omgir ham nå, og tre fram som en av de mest betydningsfulle personer
som noensinne har levd.
10 år senere skrev samme Kennedy boken
«Profiles in Courage» (norsk tittel «Menn med mot»),
hvor han hyllet senator Taft som i 1946 våget seg til å kritisere
krigsforbryterprosessene. Taft mente at forbildet for disse heller lå
i den sovjetiske justisen fra Moskvaprosessene enn i den vesteuropeiske
rettstradisjonen. I forbindelse med 50-årsjubileet i fjor hørte
vi lite om denne tidlige kritikken, som til og med en amerikansk høyesterettsjustitiarus
sluttet seg til. Det som har skjedd, er heller at de ultra-ortodokse
har klart å kanonisere samme krigsforbryterprosesser.
Vietnamkrigen førte til en spesiell
form for revisjonisme i USA. En inspirasjon var Kurt Vonnegut, som i sin
bok «Slaughterhouse Five» skildret brannbombingen av Dresden,
og framstilte den som en krigsforbrytelse av de allierte mot sivile.
Vietnamkritikerne merket seg også at USA’s politikk mot gerilja hadde
mange likhetspunkter med den tilsvarende tyske på Østfronten.
Etter at det var lyktes å kaste enkelte
skygger over USA’s helgenglorie, vendte man seg mot tidligere fenomener.
Var F. D. Roosevelt oppriktig da han gjentatte ganger forsikret at amerikanske
soldater aldri ville bli sendt for å kjempe på fremmed jord?
Passet det ikke ham utmerket at japanerne angrep i Pearl Harbour i desember
for 56 år siden? Et annet scenario var verre: At Tysklands allierte
Japan angrep Sovjetsamveldet fra øst. Look to Norway: Bli angrepet
og kom ut av den forræderske nøytraliteten!
Og selvsagt ble det i USA drevet overvåkning
og internering av personer av både tysk, italiensk og japansk avstamning.
Hagtvet nevner som et eksempel på danskenes synd at de under okkupasjonen
forberedte lignende tiltak mot kommunister . Slik virker det ultraortodokse
verdensbildet: Når kun Tyskland og Tysklands medspillere blir representant
for ondskapen, må såvel Stalin som alle kommunister utstyres
med hvite englevinger.
|