For en tid siden ble sirkulerte et fotografi i pressen. Det viste kongefamilien på vei til sin hytte i Sikkilsdalen for første gang etter krigen. Daværende kronprins Olav hadde sigaretten dinglende i munnviken. Sigaretten var blitt et symbol på frihet og motstand, på lignende måte som kongeblomst eller binders i knapphullet, men langt sterkere. Under krigen var nemlig tobakken sterkt rasjonert eller borte, og det som var å få, var av dårlig kvalitet. Alle visste at tobakk var vanedannende. Den manglende tilfredsstillelse av røykesuget var ikke den minste av de mange lidelser som okkupasjonsmakten påførte befolkningen. Engelske sigaretter var en viktig bestanddel av det som  landsatte kommandostyrker og allierte  flyslipp brakte med seg. At dette  førte til tragedier, er en annen sak - opprulling av motstandsgrupper kunne starte ved at Gestapo snuste seg fram etter sigarettrøyken.

Forskning i Tyskland før krigen viste vitenskapelig det mange skjønte av seg selv, at tobakk var skadelig. Det var videre kjent at både Hitler og Quisling, trass i uenighet i enkelte spørsmål, begge var ikke-røykere. Som vel var tapte de krigen, tysk tobakksforskning ble begravd og glemt, og tobakksindustrien med basis i allierte og vennligsinnede land fikk fritt leide. Dette var før anti-amerikanisme kom på moten i enkelte kretser. Legg merke til at det mest populistiske politiske partiet i dag, Fremskrittspartiet, konsekvent er for USA og mot tobakksforbud, ut fra den logikk at det i stor utstrekning er  holdningene fra krigens dager som preger massens syn den dag i dag.

På de Hollywood-filmene som ungdommen fikk anledning til å se etter krigen på offentlig eide kinoer, dinglet sigarettene fra munnen til filmheltene, på samme måte som hos vår krigshelt kronprinsen. Er det noen som har tenkt på å saksøke filmindustrien for å ha skapt holdninger? De privatpersoner som i dag prøver å saksøke tobakksindustrien, er av den aldersklassen som gjorde militærtjeneste i årene etter krigen. Det høyere befalet, for en stor del med bakgrunn i utefront og Milorg, lærte opp sine unge sersjanter til å beordre «5 minutters hvil og røyk». 

Vi som var unge i den tiden, opplevde et statsstyrt røykepress. Røyking var både patriotisk og karslig. Det  karslige besto blant annet av at vi visste at røyking kunne være farlig, akkurat som motstanden under okkupasjonen.