Det kan naturligvis være en god ide å underkaste andre historieskribenter samme grundige undersøkelse som er blitt Irving til del, men ellers blander Sivertsen kortene. La oss gå tilbake til første verdenskrig. Den amerikanske historikeren Harry Elmer Barnes er et eksempel på en som begynte å grave, og fort oppdaget  at situasjonen ikke var akkurat slik den hadde blitt framstilt. Barnes og andre revisjonister snakket foraktelig om de «hoffhistorikerne» som fortsatte der krigspropagandaen sluttet og prøvde å gi den en akademisk prestisje. 

Magne Skodvin er en typisk hoffhistoriker. Da han startet sin løpebane, var fasiten allerede skrevet, i form av rettsoppgjør, heltestatus for Londonregjering og Hjemmefront osv. Han hadde ikke noe valg, hvis han ville beholde hodet. Fra de fjerne dager da Dagbladet var isfrontens hovedorgan husker vi at «forfalskning» var definert som enhver historieframstilling som ikke var i samsvar med hoffhistorikernes. Slik brukes ordet fremdeles. En filmanmelder som skrev om Pearl Harbor hevdet at det var «historieforfalskning» når filmen antydet at en amerikansk blokade og ikke japansk imperialisme var årsak til angrepet. Fyren hadde tydeligvis lest hoffhistorikerne og skydd de foraktelige revisjonistene som pesten.

Ulikt 1. verdenskrig er revisjonistene etter 2. verdenskrig blitt uglesett og utstøtt, for ikke å si kriminalisert. Rettsoppgjør og krigsforbryterprosesser er blitt erklært hellige og ukrenkelige. Riktignok har Dagbladet avviklet sitt isfront-image, men  «antifascistiske» bevegelser har overtatt og viderefører linjen med stor suksess. Såkalte partielle revisjonister og kritikere av Skodvinskolen, for eksempel Dahl, Sørensen, Ringdal og Sivertsen selv, er nødt  til å underkaste seg justisen i en viss utstrekning, hvis de ikke skal havne i det ytterste mørke. Tenk på hva som skjedde med forfatteren Thorkild Hansen og hans Hamsunbok i 1978, og ta deg i vare!