|
Historien
om et parti – og et samfunn Av Olav Engen |
||||
|
På tampen av år 2000 feiret Senterpartiet sitt 80-årsjubileum, og gav i den anledning ut sin historie i 2 bind. Særlig første bind, skrevet av historikeren May-Brith Ohman Nielsen, er blitt mer enn en partihistorie, og bør ikke gå i glemmeboken sammen med det partiet den handler om. Norges Landmandsforbund, som skiftet navn til Norges Bondelag i 1922, ble stiftet i 1896. Bondelagets store personlighet var Johan E. Mellbye (1866-1954), som var leder 1901-1904 og 1909-1945. Etter ett kort mellomspill som landbruksminister i Hagerups samlingsregjering 1904-1905 fikk han den livsvarige tittelen «statsråd», som ble flittig brukt. Landmandsforbundet måtte fremme sine politiske krav gjennom de eksisterende partier, og gav økonomisk støtte til vennligsinnede kandidater. Dette virket ikke etter hensikten, så resultatet ble at Landmandsforbundet besluttet å opptre som politisk parti ved valget i 1921. Etter mønster fra vårt demokratiske forbilde Storbritannia ble Stortinget før1918 valgt med flertallsvalg i enmannskretser. Dette fremmet et topartisystem og forholdsvis stabile regjeringer vekselvis fra Venstre og Høyre, men gjorde det vanskelig for andre partier å vinne fram. I Storbritannia klarte et moderat og sosialdemokratisk Labour å fortrenge det tidligere så store Liberale parti. Inspirert av den russiske revolusjonen gikk sterke deler av den norske arbeiderbevegelsen inn for en revolusjonær og antiparlamentarisk linje. Håpet om å temme denne retningen innenfor systemet var en av grunnene til at ordningen med enmannskretser ble opphevet i 1919, og erstattet med den ordningen som i hovedtrekkene er beholdt til i dag.
Nye partier fikk altså muligheter. Bondepartiet, som ble navnet på Bondelagets politiske del, gjorde det bra ved valgene, og ble et mellomstort parti på 15%-nivået. Partiet trakk til seg deler av så vel «bondevenstre» så vel som det «bondehøyre» som hadde sitt tyngdepunkt blant storbønder på Østlandet. Oppsplittingen i partisystemet førte til svake og kortlivete mindretallsregjeringer. Mellom 1920, da Gunnar Knudsen gikk ut, og 1935, da Johan Nygaardsvold kom inn, hadde Norge 11 statsministre, som i gjennomsnitt fungerte mindre enn en halv valgperiode som da var 3 år. I 1925 kunne en av disse vært Johan E. Mellbye. Johan Ludwig Mowinckels første regjering ville nemlig oppheve portofritaket for offentlig post, og dermed minske underskuddet i Postverket. Uheldigvis ville dette føre til større utgifter for kommunene. Mowinckel gjorde kabinettspørsmål og ville blitt felt om ikke Mellbye hadde bøyd unna. Bondehøvdingen Mellbye ble ingen partipolitiker. Det bød ham imot å ta «makten» på en fillesak som frimerkene. Han oppfattet seg som leder av en «bevegelse», og drømte om en sterk regjering som sto utenfor og over partiene. Misnøyen med et parlamentarisk system som ikke fungerte, var ganske alminnelig, ikke bare på en revolusjonære venstresiden. Mellbye var en stor taler, i likhet men mange andre av forgrunnsfigurene i denne perioden. Noen lesere kjenner kanskje Bertram Dybwad Brochmann, som var stortingsmann for Hordaland 1933-36. Haakon Lie og Anders Lange er to av disse folketalerne som overlevde inn i etterkrigstiden. Folk møtte ikke fram på Bondelagets folkemøter for å høre om melkepriser, korntoll og lignende. De ønsket litt høytid i hverdagen, og lyttet andektig når Mellbye talte om de mytiske størrelsene Bonden, Jorden og Kornet. Så sang man unisont Bondesangen, som presten Jonas Dahl skrev i 1912, og hvor et av versene lyder: Jorden skal du æreKanskje et tips til enkelte av dagens politikere som er på panisk jakt etter «saker» som de tror at de vil vinne velgere på? Denne retorikken var ikke nødvendigvis like brukbar i Stortinget. Spenninger i partiet førte til at Mellbye ble endelig manøvrert ut av Stortinget i 1930, og yngre og mer pragmatiske politikere tok over. Første verdenskrig førte som kjent til inflasjon og prisstigning. Etter krigen prøvde myndighetene å «føre kronen tilbake til pari». Resultatet ble gjeldskrise for de som hadde stiftet gjeld i lette inflasjonspenger og måtte betale den tilbake med tyngre «paritetskroner». Men motstanden mot denne politikken var ikke entydig i partiet, og fulgte delvis geografiske skiller. De som hadde den puritanske holdningen at det var en skam å stifte gjeld, og heller spare opp penger til sin alderdom, hadde motsatte interesser. Kornsaken er et annet eksempel. Innen Mellbyes fløy, som Ohman Nielsen kaller «korn-idealistene», mente man at en høy toll på korn ville øke korndyrkningen og gjøre landet mer selvforsynt. Uheldigvis ville dette føre til dyrere brød, bl.a. for småbrukere og fiskerbønder vest- og nordpå som ikke dyrket korn. For å stimulere den lokale selvforsyningen hos disse gruppene ble det i 1927, med Arbeiderpartiets og Venstres stemmer, innført «korntrygd» eller dyrkingstilskudd. «Pragmatikerne» i Bondepartiet gikk inn for dette, mens «idealistene» med Mellbye i spissen mente at «Bonden» aldri ville godta slik «fattigmannsunderstøttelse». Som vi vet, seiret den pragmatiske linjen, slik at en vesentlig del av bøndenes inntekter i dag er forskjellige former for «tilskott». I 1931 fikk landet endelig en «bonderegjering», som fra sin parlamentariske mindretallsposisjon ikke kunne utrette mye i den økonomiske krisen. Mest omtalt er denne regjeringen fordi den hadde Vidkun Quisling som forsvarsminister. Sympatien hos Ohman Nielsen ligger hos statsminister Jens Hundseid, pragmatiker inntil det holdningsløse. Quisling framstår som en «idealist»: Ingen samrøre med revolusjonære og marxistiske partier! Det samme mente Mellbye. De yngre parlamentarikerne i partiet kom derimot på god talefot med mange av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter, som ofte hadde bakgrunn fra kommunestyrer og hadde et praktisk, ikke-ideologisk syn på tingene. Dette førte partiet over i «kriseforliket» med Arbeiderpartiet i 1935, der populisten Nygaardsvold ledet en bondepartistøttet arbeiderregjering. Quisling dannet sitt eget parti, som så langt fra å bli en «nasjonal samling» ble et nytt miniparti i 30-årenes brokete landskap. Partiet hadde mange sympatisører, om ikke så mange velgere. Ohman Nielsen siterer den da ganske unge Jon Leirfall i 1933: «Jeg vet nu hva karene er verd, og jeg følger heller Quisling død enn Hundseid levende.» Noe han forresten ikke gjorde. Ohman Nielsen går lett forbi okkupasjonstiden, da alle partier unntatt NS var forbudt. Frigjøringen var ikke uproblematisk for Bondepartiet. En merkbar del av partiets tillitsmannsapparat var satt ut av spill gjennom arrestasjon og tiltale for landssvik. Ved valget 1945 ble stortingsgruppen nesten halvert. Mange av partiets velgere blant fiskere og småbrukere gikk nok over til Arbeiderpartiet, og andre til det nye Kristelig Folkeparti. Boken gir et godt bilde av hvordan landssvikoppgjøret ble betraktet i bonde-kretser. Den sindige sørlendingen og partiveteranen Gabriel Moseid, respektert i alle partier, ble den fremste kritikeren av oppgjøret i Stortinget. Da boken kom ut for vel et år siden, var det noe oppstyr omkring framstillingen av Nils Trædals mystiske død 11. oktober 1948. Denne store og kraftige mannen, partiveteran, formann og kritiker av oppgjøret, falt angivelig ut av en vindusåpning på 120X50 cm i trappeoppgangen i huset der han bodde. Samtidig forsvant hans private papirer. Ohman Nielsen støtter langt på vei ryktene som oppsto straks, at dette var et politisk mord kamuflert som ulykke. Både Trædal og Moseid hadde førstehånds kjennskap til presidentskapets rolle i riksrådsforhandlingene sommeren 1940. Granskings-kommisjonen av 1945 prøvde å gi svarteperkortet til Stortingets presidentskap, og skåne motstandsbevegelsens forgrunnsfigurer som for eksempel Paal Berg og Eivind Berggrav. Om denne framstillingen sier forordet lakonisk: «Det har vært diskusjoner i styringsgruppa mellom forfatter og de faglige medlemmene om behandlingen av deler av etterkrigshistorien i bind 1.» Ohman Nielsen har åpenbart vært nødt til å dempe seg noe i bokteksten, men velger den smarte løsningen å plassere hele små avhandlinger i fotnotene som er samlet i slutten av bindet. Lesere som sløyfer fotnotene går glipp av mye! Og hvordan gikk det så med Ohman Nielsens helt Jens Hundseid etter krigen? Fra 1935 var han fylkesmann i Buskerud, og han meldte seg inn i NS høsten 1940. Den mest salgbare forklaringen er at han fryktet represalier fra sin gamle motstander Quisling. Like sannsynlig er det at det var hans pragmatisme som førte ham inn i samarbeid med okkupasjonsmakten. Uansett fikk han ingen rabatt verken for sin tidlige Quisling-motstand eller for sin fødselshjelp for Nygaardsvold-regjeringen. Det ble 10 års fengsel. Ifølge Ohman Nielsen var selvironi og galgenhumor et fremtredende trekk hos Hundseid inntil han døde i 1965. May-Brith Ohman Nielsen:
Bondekamp om markedsmakt. Senterpartiets historie 1920-1959. Det Norske Samlaget, 2001 |
||||
|
Alternativt Samfunn, nr. 1/2002 |
