Skjønnlitterære forfattere kan gi noen tips. Gunnar Staalesen forteller i sin Bergenskrønike «High Noon» om en av Arbeiderpartiets plakater i forbindelse med Gerhardsens Kråkerøytale 29/2 -1948: «NS laget 9. april, NKP forbereder et nytt.» Ansvar og skyld for 9. april var viktig på den tiden, spesielt for Arbeiderpartiet. Den gamle AP-versjonen, riktig eller ikke,  har som sin gode side et innebygget  forsoningsopplegg. Tyskland var ettertrykkelig slått, 9. april var blitt historie, og kommunistene var de nye syndebukkene.

«Krigstidens isfront forvitret bare langsomt», sier Grimnes. Det er lett å overvurdere isfronten på grunn av dens styrke i media, men motsatsen «silkefronten» var nok sterkere enn man tror. Quislings regjeringssekretær Finn Thrana gav nylig ut en memoarbok, som bl.a. er kommentert av Odd-Bjørn Fure. Etter soning av langvarig fengselsstraff ble Thrana i 1951 sekretær i Riksskattestyret, senere høyesterettsadvokat med egen praksis i Oslo. Fure mener at dette skyldes «spesielle kvaliteter i det norske samfunnet», formodentlig forsoningsvilje. Kvaliteten  besto heller i at statsadministrasjonen fra før krigen stort sett fungerte uavbrutt under og etter krigen. Utrenskede NS-medlemmer var ofte tidligere kolleger og medarbeidere, som ble bedømt etter sine personlige egenskaper. Jobb i statstjeneste kunne det bli, men karriere eller avansement var mer usikkert, avhengig av isfrontens innflytelse i vedkommende etat.

Et par andre nylig omtalte tilfeller er Quislings landbruksminister Fretheim, som slo seg på travsport etter fengselsoppholdet og i mange år har vært hedret med et «Fretheims minneløp». Johs. Myhren som ledet Quislings elitegymnas, ble etter hvert rektor ved landsgymnaset på Vinstra.. Heller ikke her er det tale om forsoning, men om gjeninnføring av en orden som ble forstyrret i 1945. Holdningene i bondemiljøer er beskrevet av historikeren May-Brith Ohman Nielsen i hennes bok om Senterpartiets historie. 

Folkelivsgranskeren Anne Eriksen har i boken «Det var noe annet under krigen» (Pax 1995) sett på skolens lærebøker. I de første 20 årene etter krigen var motstand mot «nazismen» ensbetydende med motstand mot Quislings okkupasjonsstyre. Tyskerne var militære motstandere, senere okkupanter,  som man godt kunne bygge flyplasser og festningsverker for uten å bli mistenkt for å støtte «nazismen». Noen tyskere, særlig Terboven, var riktignok besatt av personlig ondskap. Definisjonen av «nazist» var  «NS-ist», altså medlem av NS, det motsatte var «jøssing». Noen kjenner vel uttrykket «tyskerne og nazistene» - okkupantene og det norske NS-styret. 

Fra  midten av 1960-årene  blir den partipolitiske versjonen tonet ned, «nazisme» blir en ideologi som også drev tyskerne, og jødene går gradvis over fra å være offer blant mange andre til å bli  hovedpersoner. Om dette skyldes at Kjell Bondevik (onkel av statsministerkandidaten) var undervisningsminister og ansvarlig for godkjenning av lærebøker, får andre finne ut av. Det er mest sannsynlig tale om en internasjonal tendens. 68-bevegelsen gav en revitalisering av isfronten, som ble tilført et historiesyn preget av religiøs mystikk. Etter dette er nazisme den absolutte ondskap,  en evig djevlebesettelse som rammer alle som av en eller grunn er blitt betegnet som «nazister». Krigsforbryterprosesser og nasjonale etterkrigsoppgjør får status som sakramenter, som  det er blasfemi å kritisere. Et eksempel er Hans Fredrik Dahl, som ved 50-årsjubileet i 1996 skrev om Nürnbergprosessene, uten å nevne kritikken som flere tungvektere kom med, bl.a. senator Robert Taft, John F. Kennedy og et knippe av amerikanske toppjurister. Her hjemme er strafferettseksperten Jon Skeie ganske riktig «glemt» sammen med andre tidlige kritikere. Det er derfor tvilsomt om den kritiske gjennomgang som Grimnes ønsker, kan gjennomføres i praksis.