Profetsyndromet

Hvem er våre profeter?
Av Olav Engen

Valakers bok

I 1999 kom det ut en bok på Aschehoug forlag, tittel: «Litt fascisme, hr. statsminister. Historien om den borgerlige pressen og fascismen». Forfatter var en avdanket 68-er fra Bergen ved navn Tormod Valaker. På nettbokhandelen Bokkilden omtales den slik:

Boka tar for seg de borgerlige Oslo-avisene på 1930-tallet. Den ser på Aftenposten, Dagbladet, Morgenbladet, Nationen, Tidens Tegn og Norges Handels- og Sjøfartstidene og forsøker å finne ut hvor mye de forsto av det som skjedde ute i Europa, og på hvilken måte de forsto det. … Det er ingen ærerik del av norsk presse han har funnet.

Det korrekte bildet ville man få ved å lese arbeiderpressen. Forfatteren Anders Bye skrev for noen år siden boken «Ute», hvor han prøver å forklare sin far, som var medlem av NS:

Men alltid var trangen til å forklare min far der, jeg har aldri blitt klok på ham. Hvordan kunne en så kritisk idealist unngå å oppdage hva Hitler var? Leste han ikke aviser? Kanskje han leste bare konservative aviser, da kunne man jo lett bli desinformert. (s. 19)

Men situasjonen i 1930-årene var nok ikke så krystallklar som mange vil ha oss til å tro. Historikeren Hans Fredrik Dahl filosoferte over saken i en av sine kommentarartikler i Dagbladet. Han konstaterte at arbeiderpressen bl.a. skrev om konsentrasjonsleirer i Tyskland, og Arnulf Øverland lanserte sitt mektige dikt om «Du må ikke sove, Europa brenner». Dahl pekte på at dette var et paradoks. Ta som eksempel året 1936, da det satt vel 20000 personer i tyske fangeleirer, som på dette tidspunkt langt fra var dødsleirer. Rundt halvparten av de innsatte var kriminelle. De anslagsvis 12000 tyske politiske fangene ville i forhold til folketallet bety 500-600 i Norge. Under landssvikoppgjøret sperret vi inne rundt 50 ganger så mange, og i forhold til Sovjet-Russland blir det bare småtteri. Norsk bondepresse var fullt oppmerksom på at en god del av de millioner Stalin sendte til leirer i Sibir, var bønder og yrkesbrødre. Arbeiderpressen var mindre opptatt av dette, for å si det pent.

At etniske minoriteter fikk problemer i de nye «nasjonalstatene» som ble opprettet etter første verdenskrig, var regelen og ikke unntaket. I Polen var det tyskere og jøder, begge kategorier flyktet i stor utstrekning til Tyskland. I Romania sigøynere og ungarere, i Tsjekkoslovakia tyskere og ungarere osv. I forhold til dette var den tyske jøde-politikken ikke så oppsiktsvekkende, den gikk ut på emigrasjon og ble støttet av sionistene i Tyskland som ønsket nye innbyggere til Palestina.

Vi kan i denne forbindelsen trekke fram de alliertes propaganda fra 1. verdenskrig. Skrekkhistorier om tyske grusomheter var i stor utstrekning oppdiktet. Typisk er historien om de belgiske barna som fikk armene kuttet av. Den britiske statsministeren David Lloyd George kom i begynnelsen av 1920-årene med en unnskyldning til den tyske stat for denne propagandaløgnen. Men alle dem som ikke fikk med seg at slike og lignende beretninger ble korrigert senere, var naturligvis spesielt mottakelige for ny propaganda. Omvendt ble de naturlig nok mer skeptisk, de som var korrekt informert om løgner i første verdenskrig.

Den amerikanske religionslæreren Deborah Lipstadt, som oppnådde en viss berømmelse da hun vant en injuriesak mot David Irving for 5 år siden, sier det rett ut i sin bok «Denying the Holocaust»: Propagandaen var ikke sann i 1. verdenskrig, men ble det i løpet av den andre.

Fenomenet bør ha et navn, og vi velger å kalle det «profetsyndromet». Det kan også være et eksempel på den filosofi at sannhet og løgn må vurderes etter sin nytteverdi. Ulykkelig er den som ikke er profet, men som bare har til rådighet det som han kan se og som han mener er sant. Når vi blar i gamle utklipp fra 1930-årene, ser vi i at bonde- og konservativ presse hadde mange gode og innsiktsfulle artikler. For eksempel om Østerrike, som hadde mistet sitt imperium i øst, ble stengt ute fra sine gamle markeder av de nye statenes tollbarrierer, og som følgelig vedtok i 1919 å slutte seg til Tyskland. Her ble det nei fra dem som vant første verdenskrig! – Eller om tyske minoriteter i Tsjekkoslovakia og Polen, og om problemene med «den polske korridor».

Det autoriserte synet i dag, er at Hitler ønsket å erobre hele verden, i hvert fall Europa, og at han som ledd i denne planen erobret land etter land: Østerrike, Tsjekkoslovakia, Polen, og ville ha fortsatt hvis han ikke var blitt stoppet. Versaillestraktaten som ble påtvunget Tyskland, er enten glemt eller opphøyet til en hellig status sammen med de makter som vant krigen og som forvalter selve Verdensordningen!

Artikkelen nedenfor sto i en region-avis i oktober 1938.

DEMOKRATI, FRISINN, ELLER -?
(3. oktober 1938.)

En del av den norske presse, og da i første rekke regjeringspressen, har det forferdelig travelt nå om dagen med å snakke om demokratiet. Hva den samme presse forstår ved ordet demokrati, får vi imidlertid høre mindre om. I ordboka oversettes ordet med folkestyre. Men hvorvidt den samme presse vil at samfunnsmakten skal ligge hos hele folket eller hos en viss del av folket, se det tier den om. I stedet slår den om seg med fete gloser om «demokrati», «frisinn», «frihet» og «fred». - Vel språkets fire mest misbrukte ord.

I den samme presse leser vi også daglig om de demokratiske stater i motsetning til de fascistiske. Det er selvfølgelig også riktig at det eksisterer et ideologisk motsetningsforhold mellom disse. Men blant de demokratiske stater nevnes regelmessig Sovjetsamveldet. Det er oppsiktsvekkende. - I årets 1. mai-tog i Oslo var det ordnet til en flaggborg, bestående av de «demokratiske» lands flagg. I denne borgen, hvor selvfølgelig bl.a. de nordiske korsmerker var med, så man også Sovjets hammer og sigd!

Hva er hensikten med slikt noe? Er virkelig begrepene så forvirret her til lands, at man for alvor regner Sovjet for å være mer demokratisk enn f. eks. Tyskland? Eller er det den form for «demokrati» man vil innføre her i landet? Mangt og mye synes å tyde på det siste. Det kan i denne forbindelse være nok å hitsette en del bruddstykker fra Arbeiderpartiets prinsipielle program.

I innledningen heter det at partiet «bygger på marxismen»! Det kunne for så vidt være nok, da marxismen jo forutsetter diktatur. Men i Kap. 1, pkt. 5 sies det ennå tydeligere:

Fortsatt økonomisk og sosial fremgang er betinget av at arbeiderklassen overtar samfundsmakten, avskaffer det kapitalistiske samfundssystem og reorganiserer næringslivet på et planmessig, socialistisk grunnlag.

I Kap. II, pkt. 1:

I sin virksomhet søker partiet å bruke organisatoriske, økonomiske og politiske kampmidler, og unngå vold. Men (legg merke til dette «men»!) borgerskapet vil ikke frivillig gi makten og sine privilegier fra seg.

I Kap. I\/, pkt. 1:

Partiet vil støtte den russiske arbeiderklasse i dens oppbyggingsarbeide, og søke å utvide de kulturelle og økonomiske forbindelser med Sovjetsamveldet.

I programmet for Arbeidernes Ungdomsfylking heter det i § 1 at A.U.F. vil på marxismens og den revolusjonære socialismes grunn samle arbeiderungdommen til klassekamp for innførelse av den socialistiske samfundsordning. - I § 4: Arbeiderklassen står også i kampforhold til det borgerlige parlamentariske demokrati.

I § 5: Fylkingen anerkjenner nødvendigheten av, etter erobringen av samfundsmakten, å utøve et arbeidernes klasseherredømme.

I § 6: I overensstemmelse med dette program er det fylkingens oppgave i samarbeid med Det Norske Arbeiderparti å organisere og utdanne arbeider-, bonde- og fiskerungdommen til aktiv deltakelse i klassekampen. - Forøvrig vil den drive en intens agitasjon mot den borgerlige fedrelandsideologi og arbeider på alle måter for å gjøre hæren ubrukelig.

- Om dette helt negative program har det samlet seg en stor flokk av staut, kjernefrisk norsk ungdom, bonde- og fiskerungdom til og med -, de samfunnslag som gjennom skiftende tider har båret oppe vår nasjonale kultur, som har kjempet fram stemmeretten og det «parlamentariske demokrati», som A.U.F. åpent erkjenner å stå i kampforhold til.

At partiet har kunnet samle så mange velgere om slike programmer, må utelukkende tilskrives dets utsøkte demagogiske agitasjon, samt det forhold at den helt overveiende del av velgerne ikke skjønner og ikke tenker over betydningen av de siterte avsnitt. Partiet, som selv gir seg ut for å være opplysningsvennlig, holdes med andre ord oppe ved hjelp av en uopplyst velgermasse, - eller kanskje rettere -, en masse som bare får ensrettet opplysning.

Til dette vil man naturligvis innvende at vi har da tale- og trykkefrihet her i landet. Ja, det er mulig vi har det - jeg skal ikke komme inn på den side av saken denne gang. Men det er et faktum at en masse folk bare leser den marxistiske presse, og det er også et faktum at nettopp denne presse slår alle rekorder når det gjelder løgnpropaganda i ly av ytringsfriheten.
-----------------------
Marxisme og borgerkrig hører sammen -, det har vist seg over alt hvor demagogene fritt har fått drive sin simple trafikk. Det «demokratiske» arbeiderpartiet har alt lenge forberedt borgerkrigen i Norge gjennom det klassehat og den krigspsykose det har agitert opp. De og ingen annen skal derfor ha skylden for den når den kommer.

Men å la slikt muldvarparbeide fortsette når vi ser hvor det uunngåelig bærer hen, er det «demokrati», «frisinn», eller rett og slett feighet?

Alternativt Samfunn, nr. 3/2005