Overlevende etter Utvandringen i 1944 er få og spredd over hele verden. De er lite villige til å gjenoppleve det de opplevde,  tynget  som de fremdeles er av minnene fra sin rettferdige krig.
     At den var berettiget og nødvendig er fremdeles deres faste tro. Ikke en av dem mener noe annet. Det kan de fortelle deg om, nå og da, med gamle, skjelvende stemmer, men bare hvis natten er stille og myk, og vennlige flammer lyser opp et ildsted og varmer opp rommet. De kan tø opp hvis det er mat og drikke og trygghet og gamle venner som de er sikre på ikke vil vanære det som var virkelighet for dem og vil så bli til deres dødsdag. De vil fortelle deg. Lytt, og hør godt etter.
     De vil si: «Du tar helt feil om krigen».
     Med sine gamle stemmer, nølende, med ord som dirrer, spør de deg: «Hvem hadde skylden? Det var Den evige Jøde. Si hva du vil - det er sant.»
     «Og kom ikke med din evinnelige Holocaust», sier de, med tepper over knærne og kanskje rhinskvin som perler i glassene og letter trykket av minnene.
     De spør med stemmer fra fortiden: «Hva vet dere egentlig, dere som er vokst opp i en trygg plastverden? Vi så Antikrist med våre egne øyne. Rett foran oss støtte Wehrmacht sammen med Antikrist. Han knuste knoklene til min mor. Han frøs fars blod til is. Hjertene våre ble lagt i grus, og de vakreste drømmene våre ble drept.»
     «Vi hørte ulene fra ham», hevder de. «Stormen bar dem med seg.»
     De forteller deg med dirrende røst: «Dette er historie ingen lærer noe om i skolen. De er historie at det var en  jøde som pisket sine ondskapsfulle ord over den vindblåste steppen for å hisse opp Den Røde Arme til å bli en mordergjeng. Og hæren var kledt i djevelens uniform og utstyrt med våpen fra vest.»
     De spør: «Vil du ha et navn? Vi har navnet. Han heter Ilja Ehrenburg - propagandist for Sovjet, en jøde betalt av kaftanene og jarmulkene i New York.»

     Og her er det han skrek ut tre ganger daglig, over dirrende telefontråder så spurvene drysset: «Drep. Drep. Og drep. Ingen er uskyldig. Ingen. Hverken de som lever, eller de ufødte.»
     Og det var det Sovjeterne gjorde da de endelig kom. De drepte nesten alt som vinteren lot være igjen i den østre delen av Tyskland.

     Da den siste hesten styrtet for godt, fast i en meterhøy snøskavl, prøvde Natasha å dra Marlene ut av en haug med frosne tepper.
     Hun trakk og skjøv og brukte alle sine russiske eder, men Marlene var tung som bly. Omkring henne raste en snøstorm som reduserte sikten til noen få meter. Små nåler av iskrystall pisket ned fra himmelen. Natasha samlet opp snø og forsøkte å gni Marlenes likbleke ansikt, men hun merket snart at snøen ikke lenger smeltet. I løpet av noen minutter la snøfonnene seg omkring kroppen som ennå dampet. 
     Marlene hadde vært først i livet. Nå var hun først i døden. Hun døde i Heins gamle støvler. Ingen grunn til å la dem ligge igjen.
     Natasha trakk dem av Marlene. Hun prøvde å presse de opphovnede føttene ned i de støvlene som nå tilhørte henne. Hendene var følelsesløse. Det samme var hjertet, føttene og hele universet. Barnet i Heins saueskinn lå fremdeles og stirret.
    Hun presset den ene foten ned i det stive læret, men klarte ikke den andre. Anklene var for tykke. Tærne var svarte og opphovnede.
     Fremdeles hadde hun øksen. Den blinket raskt, og falt. Hun lot tærne være igjen, men ikke babyen. Ikke det siste barnet hun hadde passet for klanen.
     «Slik forsvant Natasha», sier de overlevende nå. «Hun var russer, snill og god, og hadde viet sitt liv til vår sak. Hun ofret også. Hun kunne kanskje ha klart å komme seg vestover hvis ikke Antikrist hadde bedt amerikanerne om å stoppe. Hvor er monumentet over henne?»
     Det er det de vil vite. Dette er også historie. Hvordan hun gav bort all varme hun hadde - og fikk ingenting igjen. Hennes blod ble også ofret, og ikke av tyskerne. Hun valgte å la det piple ned i Heins støvler, som engang hadde vandret trygt over det landet som bar de gyldne kornene med styrke og farge og kraft - alt dette, og mer, lånt tillitsfullt fra solen.
     Mørkret har oppslukt Baba. Knapt noen husker henne.
     Det er ikke noe monument over henne i Washington D.C., som kan minne senere generasjoner om hvordan gamle Natasha så hardt og forgjeves forsøkte å berge siste rest av den sterke stammen som kom fra Apanlee.