Det finnes noen interessante innspill i den historiker-debatten som har foregått i omtrent et år. En gammel motstandsmann, Einar Grannes,  går i VG for 9. april inn for å makulere et av våre historiske arkiver. Alt som er viktig for samfunnet, er jo allerede kjent, offentliggjort og tolket av historikere som har hatt tilstrekkelig høy moral til ikke å slippe ut eventuelle skjeletter i skapene. Nå er problemet at nyere historikere og skribenter ikke viser den samme respekt. 

Odd-Bjørn Fure går ikke så langt, men havner like i nærheten. Han mener at forskeren skal starte med en rekke moralske imperativer, f.eks. at nazismen og fascismen, i motsetning til krigens øvrige parter, entydig representerte barbari og sivilisasjonssammenbrudd. Dette er jo det enkle fiendebildet  som krigspropagandaen skapte i 1939-45, og som med større eller mindre hell er forsøkt gjenskapt i andre senere konflikter. Et så sterkt moralsk engasjement som Fure viser, kan være problematisk for en forsker i møte med kildene.  

Det som karakteriserer den britiske forfatteren David Irving, er nettopp mangelen på et slikt ideologisk eller moralsk utgangspunkt. Han nullstiller seg, og går dit hvor kildestudiene fører ham. Han lette i årevis i arkivene etter dokumenter som viste at Hitler gav ordre til eller visste om den fysiske utryddelse av jødene. Hadde han funnet noe, ville han ha publisert det. I stedet publiserte han sine negative funn og trakk slutninger på det grunnlaget, og hans resultat står fast 20 år etter.  

I 1977, da han første gang gav ut «Hitler's War», trodde Irving fremdeles på at det foregikk en planmessig jødeutryddelse (i gasskammere). I 1989-utgaven gjorde han det ikke. Grunnen er ikke en ideologisk overgang til nazismen. Irving er heller en person som har tapt sin barnetro fordi han har forsket for mye. Når Fure hevder at Irving «underslår det enorme kildematerialet som omfatter dødsleirene», er det positivt galt. Det finnes et enormt materiale om fangeleirene, mens «kildene for studier av gasskamrene er få og upålitelige» iflg. den jødiske historikeren Arno J. Mayer i boken «Why the Heavens did not darken». 

Som eksempler på arten av det nevnte kildematerialet, kan vi se på en artikkel av Gunnar Strandenes 25.04 i BT: «Adolf Eichmanns tilståelser». Det nevnes at nazistene brukte et kodespråk for å skjule hva som foregikk. Denne tolkningen bygger på at vi (og dokumentets forfatter!) «vet» at det foregikk en fysisk utryddelse. Dokumenter f.eks. med uttrykket «deportasjon» beviser ikke utryddelsen, tvertimot er det utryddelsen som eventuelt må bevise kodespråket. Slik sett har forfatteren av artikkelen spent vognen foran hesten og begynt sin bevisføring i feil ende. 

I artikkelen blir sitert uttalelser av Adolf Eichmann, avgitt under langvarige forhør før rettssaken i Jerusalem. Det er kjent, også fra norske rettssaker, at personer under press kan komme med falske tilståelser. Men hva er det Eichmann gjør? Den angivelige hovedmannnen bak jødeutryddelsen har lite originalt å bidra med, til tross for at tyskerne jo hadde en mani for å bokføre og registrere alt mulig. Eichmann siterer kun hva han har lest i befolkningsstatistikk og memoarene til Rudolf Höss. Eichmanns utsagn blir da ikke mer verd som historie enn om hvilken som helst annen skulle gjengi hva vedkommende har lest i bøker. 

Heller ikke Rudolf Höss' memoarer, som han skrev under fangenskap i Polen, er uproblematiske som kildeskrift. Han kan for eksempel henvise til Eichmann når det gjelder tall.  Man vet at Höss ble torturert før han underskrev en erklæring som ble lest opp for krigsforbryterdomstolen i Nürnberg.  (Se for eksempel Rupert Butler: «Legions of Death», Hamlyn Paperbacks 1983. ) Höss' vitnemål foregikk på den måten at Höss satt og sa «Jawohl» under opplesningen.  

Memoarene samsvarer noenlunde med «vitnemålet», men ikke med de materielle fakta slik som vi senere har fått vite. Framfor alt er tidsangivelsene gale, men også mange detaljer er tvilsomme. Høss forteller for eksempel om forbrenning av lik direkte i massegraver. Den åpne grillkonstruksjonen som Strandenes forteller om, er oppfunnet senere, etter at det ble klart at Høss’ metode ikke ville fungere.  Historikere som vil bruke Höss' memoarer, er nødt til å forklare disse og lignende uoverenstemmelser. Publikummere som bruker memoarene som et hellig skrift, trenger jo ikke å være så nøye. 

Kildene er altså mangelfulle. Dette behøver ikke bety at f.eks. gasskamrene ikke eksisterte. Mange historiske begivenheter har funnet sted uten at en har sikre bevis for det. Men det må være feil å opphøye gasskamrene til et dogme, som også forskerne må bøye seg for, noe 34 franske historikere gjorde i en erklæring 22.11.1979: 

Det står enhver fritt å forestille seg at disse uhyggelige begivenheter ikke har funnet sted. De har dessverre funnet sted, og ingen kan bestride dette faktum uten å håne sannheten. Man har ikke lov til å stille spørsmål om hvordan et slikt massemord var teknisk mulig. Det var teknisk mulig fordi det har funnet sted. Dette er utgangspunktet for enhver historisk gransking av dette temaet.

Spørsmålene om påliteligheten av vitner og dokumenter, de tekniske forutsetninger for enkelte operasjoner, påliteligheten av statistikk, betydningen av indisier osv. bør ikke bare tillates, men er helt nødvendige og uunngåelige i en fri forskning.

Den industrielle utryddelsen av jødene er for meg ikke et hovedpunkt i forklaringen av Holocaust... Gasskamrene har tidligere fått for stor oppmerksomhet ... de er blitt et symbol. Det er  feil å tro at Holocaust ikke kunne ha funnet sted uten gasskammer.

Erik O. Paulsen: «Historiens demokrati», BT 12.03.1997 
Gunnar Strandenes: «Historiens tyver», BT 24.03.1997 
Gunnar Strandenes: «Adolf Eichmanns tilståelser», BT 25.04.1997

Begge forfattere hadde en klokkertro på Rudolf Höss' selvbiografi «Kommandant i Auschwitz». Det faller dem ikke inn at dette skriftet kan være redigert og forbedret av kommunistiske myndigheter i de 10 årene som gikk mellom nedskrivning og offentliggjørelse, eller at Höss kan ha skrevet deler av boken med påholden penn. 

Mitt tilsvar, som her er lett forkortet og redigert, ble ikke tatt inn i BT.