Problemet med slik moralsk eller moralistisk historie er at leseren ikke alltid vet hva historikeren har funnet ut, og hva som er postulater han eller hun startet med. Ta f.eks. de berømte ord av Ole Kr. Grimnes: 

Det er helter i historien. Enhver epoke får finne sine. For vår epoke foreslår jeg regjeringen Nygårdsvold. 

Nevnte Grimnes var et fremtredende medlem av Skarpnesutvalget, som behandlet «Inndragning av jødisk eiendom i Norge under 2. verdenskrig» (NOU 1997:22). Som man kjenner fra pressen, delte utvalget seg i et flertall og et mindretall. Medlem av flertallet, Eli Fure, uttalte åpent at hun ønsket å renvaske norske myndigheter. Ut fra sitatet ovenfor, kan vi gå ut fra at Grimnes er enig, han hører jo også til flertallet. 

Mindretallet har sin lojalitet et annet sted. Fra jødiske kretser var det jo tidlig antydet at man kunne tenke seg en erstatning av størrelsesorden 500 millioner og vel så det. Jødene, som led så sterkt under krigen, er enda mer på den «riktige» siden enn de norske myndighetene. Å dømme etter lederartikler i pressen og kommentarer fra politikere vil nok Stortinget bevilge minst de forlangte 500 millioner, og det er mottakerne vel unt. Dermed er moralen ivaretatt. 

Lesere av Alternativt Samfunn vil kjenne saken fra tidligere artikler. NS-styret under krigen beslagla jødenes formuer. Fast eiendom ble satt under forvaltning, og løsøre solgt på auksjon. Særlig mindretallet understreker at «den fysiske og økonomiske likvidasjonen av jødene må sees på som deler av den samme forbrytelse». Men la oss gjøre et tankeeksperiment, at f.eks. Nygårdsvoldregjeringen var blitt i landet slik som sjefen ønsket. Hvis denne hypotetiske regjeringen hadde gjort som finansminister Prytz og kommet tyskerne i forkjøpet med å sikre seg verdiene, kunne ettertidens moralske historikere lett ha framstilt det som en heltemodig motstandshandling. Forvaltningen ville sikkert foregått på noenlunde samme måte: Verdiene sikret så godt som mulig, fratrukket administrasjonsutgifter og satt inn på konto. Dette gjaldt både de 767 som ble arrestert og sendt til Tyskland, og de ca. 1400 som var flyktet, for det meste til Sverige. 

Det vi har visst tidligere om den økonomiske forvaltningen, var at alle loddeierne hadde egne mapper, som viste hvor mye hver enkelt eide. Problemet har vært: Hvor ble det av denne kontoen etter frigjøringen? For vi har jo alle hørt at jødenes verdier ble stjålet. 

Av utredningen framgår det at «tyveriet» først og fremst var en juridisk konstruksjon. Alle tiltak som okkupasjonsstyret hadde gjennomført, var i prinsippet ugyldige. Løsøre kjøpt på auksjon var derfor å betrakte som tyvegods. 

La oss ta et konkret eksempel: NN kjøper et piano på auksjon over et jødebo. Han betaler kr. 1000.-. 300 kroner gikk til administrasjon o.l., men 700 kr. sto på kontoen hos Likvidasjonsstyret. Det som skjedde etter krigen var følgende: De som var igjen av Likvidasjonsstyrets personale etter at NS-medlemmene var fjernet, fikk ny ledelse og etablerte seg som «Tilbakeføringskontoret». Dette skulle så langt som mulig etterspore solgte gjenstander og bringe de tilbake til opprinnelig eier eller arvinger, et kostbart og tidkrevende arbeid. Vårt piano kunne altså bli levert tilbake, NN stemplet som tyv, og ingen fikk vite om de 700 kronene på kontoen. Så vidt en kan skjønne, ble pengene i et slikt tilfelle overført til noe som het «Justisdepartementets Oppgjørsavdeling». Nevnte institusjon skulle utbetale erstatninger av en viss type, men hadde iflg. utredningen få utbetalinger. 

En annen utgang var at pianoet ikke ble funnet og tilbakelevert. Tidligere eier eller arving kunne da få erstatning fra Krigsskadetrygden. De 700 kronene (motverdien) ble da overført dit, men utbetalingen fra Krigsskadetrygden var i regelen større fordi den var basert på gjenanskaffelsesverdien. Derfor var det mange som ikke brydde seg med å etterspore sakene sine, men gikk rett til Trygden. På den måten ble tilbakeføringskontorets detektiver sittende med mye beslaglagt og uavhentet løsøre, som ble lagret, utstilt og evt. solgt på auksjon. Så vidt en kan skjønne, gikk dette arbeidet med underskudd. 

Et brev av 15.06.1945 fra Tilbakeføringskontoret vitner om man der prinsipielt ønsket en annen praksis. Man mente at motverdiene (i vårt eksempel 700 kr.) skulle overføres eier eller arving straks. Differensen til salgsverdien, her kr. 300, burde dekkes av Erstatningsdirektoratet, som jo krevde inn erstatninger for den skade NS-styret hadde påført landet. Dette ville ha vært en rask og grei metode, men den ble avvist av Finansdepartementet. Kanskje hadde myndighetene bruk for myten om «tyveriet» for å sverte «nazistene» mest mulig - i tillegg til sitt øvrige synderegister var de også tyver. 

Om flertallets innstilling kan bemerket at den er skrevet i et fryktelig byråkratspråk, med mange gjentakelser. Slik sett fortjener flertallet kritikk. Mindretallet, ført i pennen av historikeren Bjarte Bruland, skriver ihvertfall bedre! 

Ellers er det flere interessante detaljer i den omfangsrike utredningen, når en bare finner fram til dem. Den korrekte moralske balansegangen skinner igjennom flere steder. Man sier f.eks. ikke rett ut at Likvidasjonsstyret stort sett utførte et ærlig, ukorrupt og samvittighetsfullt arbeid, men velger en slik formulering: «Det kildekritiske spørsmål er hvor langt man skal se bort fra dette bare fordi Likvidasjonsstyret var en NS-institusjon og derfor må ansees upålitelig.» 

Hva visste man f.eks. i 1942 om de arresterte jødenes skjebne? I mindretallets bilag nr. 15 er det et brev fra det norske Helsedirektoratet i London, datert 13. april 1944 og undertegnet Sverre Støstad og Karl Evang. Det er et svar på en henvendelse fra den jødiske verdenskongressen, og handler om «norske jøder som nå oppholder seg i Tyskland og Polen». Ingenting er nevnt om at man på det tidspunktet anså dem for omkommet. 
 
 

 Den vitenskapelige revisjonismen 
 
 I Alternativt Samfunn nr. 2/97 er det tatt inn et lengre foredrag av Fred Leuchter, som i 1988 gjorde endel undersøkelser i Auschwitz, Birkenau og Madjanek. «Er Fred Leuchter en bedrager?» blir det spurt. 

Leuchters skjebne er interessant. Det er ingen tvil om at han var Amerikas fremste ekspert på henrettelsesutstyr, herunder gassing. Han hadde mange patenter, og drev innbringende forretninger med de delstater som hadde dødsstraff. Etter at han la fram sin «Leuchterrapport» ble det slutt på denne virksomheten. Innflytelsesrike pressgrupper i USA sørget for det. 

Leuchter studerte tegninger og foretok befaringer. I tillegg tok han prøver av veggene i de rom som ifølge Auschwitz-museet har vært brukt til avlivning av mennesker ved hjelp av Zyklon B. 

Det er mange fallgruber ved en slik undersøkelse. Prøvene kan tas på feil sted, den kjemiske analysen kan være gal, og man kan trekke feil slutninger av resultatene. Leuchters nesten 10 år gamle rapport er langt fra feilfri. Rapporten har betydning på den måten at den er den første naturvitenskapelige undersøkelse som er foretatt på de angjeldene sentrale henrettelsesstedene. Merkelig nok har det ikke vært slike undersøkelser hverken i Treblinka, Belsec, Chelmno, eller de andre leirene i øst. 

Etter Leuchter foretok polske kjemikere en undersøkelse (Krakow-rapporten). Leuchters resultater ble i det vesentligste bekreftet, men man trakk andre slutninger. Vær og vind hadde vasket vekk cyanidforbindelsene i betongveggene i Birkenau. Ved gassing av mennesker ble det brukt meget lave konsentrasjoner av gass, bare en brøkdel av det som ble brukt ved avlusning av klær og bygninger. På grunn av klimaet i et rom fylt med mennesker, vil hydrogencyanid ha vanskeligere for å feste seg til veggene. Osv. 

Dette kan se ut som en meningsforskjell av den type  forskningen er så full av. I medisinen publiserer man stadig motstridende undersøkelser, f.eks. om kolestrol eller sigarettrøyking. I foreliggende tilfelle ble det i liten grad brukt tekniske og vitenskapelige argumenter. I stedet ble Leuchter angrepet bl.a. fordi han hadde brukt tittelen «ingeniør» til tross for at han manglet akademiske ingeniøreksamener. På den måten ble det skapt et bilde av Leuchter som en bedrager. 

I Tyskland råket Leuchter ut for et nytt problem da han var på foredragsturne. Der er det nemlig ulovlig å offentlig komme ytringer som setter i tvil eller reduserer Hitlers folkemord. Han ble derfor arrestert og skysset ut av landet. 

En mindre kjent rapport ble i 1993 laget på fritiden av den tyske diplom-kjemikeren og doktorgrads-studenten Germar Rudolf, ved det kjente Max Planck-instituttet i Berlin. Rudolf kritiserte bl.a. Krakow-rapporten. Resultatet ble at universitetet etter press nektet Rudolf doktorgraden. I likhet med i Leuchter-saken ble det altså brukt en taktikk som i sports-språket heter «å ta mannen istedenfor ballen». 
 
Disse eksemplene viser at det internasjonalt finnes en «vitenskapelig revisjonisme». Mange har kanskje en forestilling om at «å benekte gasskamrene» eller «å benekte Holocaust» er en virksomhet som hovedsakelig drives av utgrupper på ytterste høyre fløy. Retningen ble imidlertid grunnlagt og utviklet i Frankrike av personer på venstresiden, av navn som Paul Rassinier, Robert Faurisson og Roger Garaudy. Siden 1980 har det i USA utkommet et tidsskrift «The Journal of Historical Review», som beskjeftiger seg med såvel Holocaustrevisjonisme, USA's politikk generelt, nyere utvikling i Russland osv. Siden våren 1997 har det utkommet et tyskspråklig «Viertelsjahrehefte für freie Geschichtsforschung» med utgivelsessted i Flandern i Belgia. Begge disse tidsskriftene er tilsynelatende meget akademiske og saklige. 

Hovedarenaen for revisjonismen er imidlertid Internett, hvor de viktigste nettstedene er CODOH (http://www.codoh.com/), Zündelsite (http://www.lebensraum.org/), og Institute for Historical Review (http://www.ihr.org/). Enkelte mener at suksessen til disse nettstedene er årsaken til at Clinton nylig prøvde å få igjennom en lov om sensur av Internett, under påskudd av «å hindre barnepornografi». 
 
Fra revisjonisthold blir det hevdet at det tradisjonelle synet på Holocaust har karakter av et religiøst dogme, ikke et vitenskapelig kontrollerbart faktum. Ofte blir følgende sitert, som 34 franske historikere skrev under på i en erklæring 22.11.1979: 

Det står enhver fritt å forestille seg at disse uhyggelige begivenheter ikke har funnet sted. De har dessverre funnet sted, og ingen kan bestride dette faktum uten å håne sannheten. Man har ikke lov til å stille spørsmål om hvordan et slikt massemord var teknisk mulig. Det var teknisk mulig fordi det har funnet sted. Dette er utgangspunktet for enhver historisk gransking av dette temaet. 

Spørsmålene om påliteligheten av vitner og dokumenter, de tekniske forutsetninger for enkelte operasjoner, påliteligheten av statistikk, betydningen av indisier osv. bør ikke bare tillates, men er helt nødvendige og uunngåelige i en fri forskning. 

Mer om Nürnbergprosessen 
 
Å lese gamle bøker kan ofte være lærerikt. I «Alternativt Samfunn» nr. 2/97 har Randi Halgjem noen betraktninger om krigsforbryterprosessene i Nürnberg. Hun har lest en bok som kom ut i 1946: «Maskene faller». Forfatterne er to journalister som oppholdt seg på stedet og ble systematisk foret med opplysninger. Kritisk journalistikk var like sjelden da som nå, spesielt siden motforestillinger lett ble utlagt som «nazisympatier». Forordet er datert april 1946, altså mer enn et halvt år før dommene ble avsagt. 

Fra boken refererer Randi Halgjem «Der Führers 2. tale 22. august 1939». Dette dokumentet, som finnes i flere versjoner, er kjent som et av de mer tvilsomme som sirkulerte i Nürnberg. Hitler holdt neppe mer enn en tale på den angjeldende dag. 

En annet like tvilsomt produkt som også ble brukt av anklagerne i Nürnberg, er Hermann Rauschnings bok «Samtaler med Hitler». Rauschning gav seg ut for å ha vært Hitlers fortrolige. Boken ble grepet begjærlig av alliert propagandatjeneste og utgitt i 1939. I Norge kom førsteutgaven allerede vinteren 1940, ny utgave kom så sent som i 1983 på Lanser forlag, under navnet «Hitler har sagt det». Selv en så redelig historiker som Francois Kersaudy har i fullt alvor sitert fra dette fantasiprodukt i sin forøvrig leseverdige bok «Vi stoler på England» (Cappelen 1990): 

I øst må vi utvide vårt herredømme helt til Kaukasus og Iran. I vest må vi ta franskekysten. Vi må ta Flandern og Holland. Og først og fremst Sverige. 

Takket være forfattere og historikere som ukritisk har sitert fra bøker og fra Nürnbergdomstolens trykte dokumentsamlinger, er kunnskapen om Sannheten blitt bevart for senere generasjoner. Skeptikere vil kanskje heller tale om forurensning av historien. Lesere av «Alternativt Samfunn», uansett politisk oppfatning og uansett syn på andre verdenskrig, bør sette seg ned og fundere litt over saken.