Dette resonnementet i flere trinn har mange svakheter. Den alvorligste er at det ikke ble laget lampeskjermer av menneskehud i Buchenwald, hverken av Ilse Koch eller andre. I fangeleirer oppstår det lett rykter og fortelles skrekkhistorier som ikke alltid er forankret i virkeligheten. Senere kan ryktene vandre inn i krigspropagandaen, som i akutte situasjoner er mer opptatt av virkningen enn av sannhetsgehalten i det som fortelles.  

En annen skrekkhistorie av samme art kan finnes mellom nøkterne førstehånds beretninger i en av Kristian Ottosens bøker: På legekontoret i en av leirene var et tilsynelatende alminnelig apparat for måling av kroppshøyde plassert inntil en vegg. Bak veggen skulle det være montert et skytevåpen, slik at den stakkars fangen som trodde han fikk høyden målt, i stedet fikk en kule i nakken.  

Ilse Koch er forøvrig en tragisk skikkelse. Hun fikk gode attester av fanger som arbeidet i hennes hus, men kom nær et nervøst sammenbrudd da mannen hennes ble henrettet av SS-myndighetene for å ha underslått penger og tatt mot bestikkelser. Etter krigen ble hun riktignok dømt til fengsel, men ble etter 3-4 år sluppet fri av amerikanerne etter at de hadde undersøkt saken og funnet at skjermene var laget av geiteskinn. Hun døde i fengsel da hun senere ble arrestert av tyske myndigheter.    

Hvorfor velger Holmås en åpenbar myte når han skal beskrive grusomhetene under krigen? Kanskje fordi historieskrivningen er så gjennomtrukket av myter at det er vanskelig å finne fram til fakta. Et eksempel kan være leksikonet «Store Norske». For mer enn 30 år siden, den tid det het Aschehoug, hadde det en medarbeider ved navn Tim Greve, representant for en eldre historikergenerasjon med respekt for saklige, nøkterne opplysninger. Senere har mytene overtatt. Slik kan vi i den nyeste utgaven (1997) lese under oppslagsordet «Jødeforfølgelser» at tyskerne laget såpe av drepte jøder.  Dette er for lenge siden tilbakevist av de jødiske historikerne Raul Hilberg og Deborah Lipstadt, begge brukt som referanser av Odd-Bjørn Fure i boken «Kampen mot glemselen».  

Hans Fredrik Dahl har pekt på en merkelig fenomen: For 40 år siden inneholdt historieverkene svært lite om folkemordet mot jødene, men etterhvert har emnet økt i betydning. Ta f.eks. Winston Churchills verk om andre verdenskrig, bla i 12 bind og mer enn 4000 sider, og noter hvor mange sider som handler om nevnte folkemord. Det var nettopp det som den franske nasjonalistlederen Le Pen gjorde. Tallet han fant var så lite at han kalte det en «bagatell», og ble tiltalt og straffet for det i Frankrike.  

Det er derfor liten fare for at bevisstheten om gasskamre osv. skal forsvinne når de som opplevde det er blitt borte. Faren er snarere motsatt: I beste pedagogiske hensikt pøser man på med uholdbare myter, og lager på den måten «sanne» argumenter til bruk for tvilsomme bevegelser. Med sin bok om de mytiske lampeskjermene kan derfor Stig Holmås ha bidratt til å fremme nynazismen i stedet for å svekke den.