Krigsforbrytelser
Av Olav Engen

    
     I oktober 1996 kunne det feires et 50-årsjubileum. 30. september - 1. oktober 1946 avsa krigsforbryterdomstolen i Nürnberg dom over 24 tyske ledere. 12 av dem ble dømt til døden ved hengning, og dommen ble fullbyrdet 16. oktober 1946. Hermann Göring hadde i mellomtiden begått selvmord. 
     Jubileet ble behørig omtalt i avisene, med hovedsakelig positive kommentarer. Prosessen framstilles som en seier for internasjonal rettsorden, og holdes fram som et mønster for planlagte prosesser mot politikere og militære i det tidligere Jugoslavia. 
     For 50 år siden kunne det høres kritiske røster. Den mest kjente kritikeren var den amerikanske senator Robert Taft. 6. oktober 1946 holdt han sin berømte tale i Ohio: 
     En rettssak ført av seierherrene mot de beseirede kan ikke bli upartisk, selv om de rettslige formene er fulgt aldri så mye. 
 - - - 
     Rettssakene krenker det fundamentale prinsipp i amerikansk rett at et menneske ikke kan dømmes etter lover som ikke gjaldt på gjerningstidspunktet. 
 - - - 
     Disse mennene, som kan synes foraktelige nok, var tross alt lederne for det tyske folket. Jeg tviler på at hengingen av dem vil avskrekke noen som tenker på å starte en angrepskrig, for ingen går til en angrepskrig uten at han venter å vinne. Omkring denne rettssaken er det en ånd av hevn, og hevn er sjelden rett. Å henge disse elleve mennene kan bli en flekk på vårt amerikanske rulleblad som vi vil komme til å beklage. 
     I disse sakene har vi akseptert den russiske oppfatningen av rettsvesenets oppgaver - et redskap for statens politikk og ikke justis - som har lite å gjøre med vår anglo-saksiske arv. Ved å kamuflere politikken som et rettsoppgjør kan vi ha brakt vanry over rettsideen i Europa i framtiden. Selv ved slutten av en fryktelig krig ville framtiden sett lysere ut hvis selv våre fiender trodde at vi hadde behandlet dem og deres land rettferdig etter vår engelske rettsoppfatning. 
 - - -
     Robert Taft høstet i første omgang sterk kritikk og lite ros for sitt standpunkt. I sin bok «Menn med mot», som kom ut første gang i 1956, lar John F. Kennedy skinne igjennom en beundring for Robert Taft. Etterhvert hadde framtredende amerikanske jurister, t.o.m. høyesterettsjustitiarius William O. Douglas, begynt å uttale seg kritisk om det juridiske grunnlaget for Nürnbergprosessen. Kennedy legger til for egen regning: 
   Jeg tror at dette synet deles av et betydelig antall amerikanske borgere i dag. Og det ble delt av ganske mange i 1946 også. Men ingen politiker av betydning ville si fra, spesielt etter at dommen var falt og forberedelsene til henrettelsen i gang. Ingen, unntatt senator Taft.
     Kennedy mente altså å ha observert et visst skifte i stemningen mellom 1946 og 1956. Hva har skjedd i de 40 årene etterpå? Her kan vi sitere Hans Fredrik Dahl, i den artikkelen (25.06) som startet den store historikerdebatten i Dagbladet sommeren og høsten 1996: 
     Tiden leger våre sår, heter det gjerne. Avstand og glemsel sprer, tror vi, et forsonende skjær over selv de bitreste fortidsminner. 
      Men i alle fall på ett område ser dette ikke ut til å stemme. Når det gjelder annen verdenskrig og fortolkningen av den, er det mye som tyder på et tiltakende snarere enn et avdempet konfliktnivå.
     Nettopp den nåværende kanoniseringen av krigsforbryterprosessene kan være et eksempel på denne utviklingen. Den tvilen som en gang var til stede, er feid vekk. 
     Også andre ting har endret seg siden 1956. Når Kennedy skal nevne et eksempel på tyskernes forbrytelser, nevner han «gasskamrene i Buchenwald». I 1956 var det den leiren man nevnte først, sammen med Bergen-Belsen. Historikeren Martin Broszat, leder av det prestisjetunge «Institut für Zeitgeschichte» i München og mannen som redigerte og gav ut Rudolf Höss' selvbiografi «Kommandant i Auschwitz», har dette å si om Bergen-Belsen: 
      Inntil slutten av 1944 steg tallet på jøder i Bergen-Belsen ikke over 15000, og så lenge var forholdene i leiren relativt bra og skilte seg fordelaktig ut fra de andre konsentrasjonsleirene. Først vinteren 1944-45, da det ble bestemt at Bergen-Belsen skulle brukes som oppsamlingsleir for syke fanger, og da det under evakueringen av de leirene som lå lenger øst og vest (Auschwitz, Sachsenhausen, Natzweiler og andre) begynte å komme en stadig strøm av vesentlig syke fanger til Bergen-Belsen (fangetallet steg i denne tiden til 50000), utviklet den seg til den grufulle redselsleiren med en dødelighet på 250-300 mennesker pr. dag.
     Buchenwald led en lignende skjebne før sammenbruddet, med overbefolkning og tyfusepedemier. 
     I 1960 kunne samme Broszat melde at «gassgammere» kun fantes i 6 leirer i Polen, ikke innenfor det gamle Tysklands grenser, og derfor heller ikke i Buchenwald. Det samme får vi vite hos Yad Vashem-museet i Israel, og vi skal ikke tvile på det. At ville rykter lett oppstår i fangeleirer, er et velkjent fenomen. Derimot kan det hende at vi vil undre oss over enkelte rettssaker som fulgte etter Nürnbergprosessen. Kristian Ottosen har i sine bøker om Ravensbrück og Sachsenhausen gjort oss den tjeneste å referere rettssaker mot leirpersonale, med «tilståelser» om disse innretningene som altså ikke fantes på de nevnte stedene. 
     Kennedy levde ikke lenge nok til å oppleve forandringene, i hvilken retning de enn gikk. Men både Kennedy, Taft og flere til mente altså at det var noe i veien med krigsforbryterprosessene, både det rettslige grunnlaget, undersøkelsesmetodene og bevisføringen. 
     
    

Noen flere sitater i samme stil (original engelsk form)

  
Merknad: 
    John F. Kennedy var av irsk avstamning. Hans far, Joe Kennedy, var ved krigsutbruddet amerikansk ambassadør i London, men ble kalt tilbake i unåde. Han var ikke så anti-tysk som hans sjef Roosevelt ønsket, og var motstander av konfrontasjonspolitikken. 
    Unge Kennedy var deltaker i 2. verdenskrig. Etter krigens slutt besøkte den unge marineoffiseren bl.a. Hitlers «Ørnerede» og Berechtesgaden. Han skrev dette i sin dagbok, som bør jevnføres med hans senere så berømte uttalelse om at «Ich bin ein Berliner»: 
     Tepper, bilder og tapeter er blitt fjernet fra Redet, men utsikten var vakker. Dagligstuen er rund med utsikt fra alle sider til dalen nedenfor. 
     Etter å ha besøkt disse 2 stedene kan man lett forestille seg hvordan Hitler i løpet av noen år vil heve seg over det hatet som omgir ham nå, og bli en av de mest betydningsfulle personer som noensinne har levd. 
     Han hadde en grenseløs ambisjon på vegne av sitt land, noe som gjorde ham til en trussel mot verdensfreden. Likevel hadde han en mystikk omkring seg, slik at måten han levde og døde på vil leve og vokse etter ham. 
     I seg hadde han det stoffet som legender blir laget av.
Fra: Hugh Sidley (ed.): Prelude to Leadership. The European Diary of John F. Kennedy. Summer 1945. Washington 1995. 
     
Utrykt innlegg, laget for Alternativt Samfunn