NS-barn er etterkommere etter dem som ble dømt under landssvikoppgjøret. Slike etterkrigsoppgjør foregikk i mange land, gjennomført mer eller mindre etter samme mal, med start i 1944 i de områder som var frigjort av Sovjet-armeen. Om selve kronen på verket, Nürnbergprosessen, sa den amerikanske senator Robert Taft i sin berømte tale 6. oktober 1946:

Rettssakene krenker det fundamentale prinsipp i amerikansk rett at et menneske ikke kan dømmes etter lover som ikke gjaldt på gjerningstidspunktet.  - - - I disse sakene har vi akseptert den russiske oppfatningen av rettsvesenets oppgaver  - et redskap for statens politikk og ikke justis - som har lite å gjøre med vår anglo-saksiske arv.

At NS-barn, 60 år etter begivenhetene, er rammet av et kollektiv skyldkompleks, blir forståelig hvis en ser på oppgjøret som et oppgjør med klassefiender etter marxistisk oppskrift. Og NS-barn er ikke alltid føyelige.  I to bøker om emnet som Brøgger omtaler, kan en se tydelige revisjonistiske tendenser. Jarl Eik har i sin hovedoppgave drevet adskillig kildegransking om den politiske situasjon i 1930-årene, bl.a. om det faktum at Storting og regjering forlenget sin funksjonstid slik at man unngikk et valg høsten 1939. Det var tiden før Holocaust, før Hitler og Tyskland ble demonisert, da det var legitimt å ha forskjellige oppfatninger bl.a. om Versaillestraktaten og den polske korridor uten at man hatet hverandre. (Dette ifølge det kjente tidsvitne Arne Skouen.) I intervjuene i «Fødd skuldig» av Asgeir Olden viser barna ofte forståelse for sine «nazistiske» foreldre, og de taler nedsettende om de på den rette siden som hadde kommet godt overens med okkupanten, og som etter krigen var ivrig etter å bevise sin patriotisme ved å forfølge NS-folk.

7. april har så  Bernt Hagtvet en kronikk om det planlagte Holocaust-sentret i Quslings gamle residens Villa Grande, der stedsvalget ifølge Hagtvet har  «sammenheng med boligens enorme symbolverdi». Om Quisling og hans tilhengere i sin alminnelighet var antisemitter og aktive deltakere i jødeforfølgelsene, er et historisk spørsmål som kan undersøkes. Mens for eksempel både Hitler og Churchill i 1920-årene mente at revolusjonen i Russland i hovedsak var et jødisk foretagende, er dette ikke gjort til noe hovedpoeng av Quisling i boken «Russland og vi». Det spiller kanskje mindre rolle. Symbolverdien vinner lett over forskningen, og så vel Quisling selv, hans tilhengere og etterkommerne etter tilhengerne blir atter en gang brennemerket med en kollektiv skyld.