For min del opprettholder jeg mitt standpunkt: Jeg tror ikke på gasskamrene. La meg se bevisene, og jeg vil tro på dem. Men da jeg har ventet på beviset i årtier, vil jeg neppe få se dem med det første.

Dommen mot den britiske forfatteren David Irving fikk større oppslag dagen etter.  «En notorisk svindler og historieforfalsker», sier Fure i et intervju i BT 12/4. Fure understreker at Holocaust etter krigen har utgjort et politisk og moralsk referansepunkt. I en noe forvirret kronikk i Aftenposten samme dag refererer Rolf Hobson den kjente jødiske historikeren Raul Hilberg: «Når man benekter gasskammeret, benekter man ikke bare en del av hendelsen, men en av de forestillingene som definerer den.» Og vår gamle kjenning Michael Melchior, tidligere rabbi i Oslo og nå regjeringsmedlem i Israel, sier ifølge avisen Ha'aretz at dommen «sender et budskap til hele verden» at realiteten i Holocaust ikke er åpen for filosofisk og historisk debatt, og at Holocaustbenektere burde regnes blant «de verste nazister.» 

Retten måtte ikke bare slå fast feiltolkning hos Irving, men at Irving gjorde det bevisst, forklarer Fure. Takket være at Irving har lagt 32000 sider rettsforhandlinger ut på nettet (se http://www.fpp.co.uk), kan enhver kontrollere om det stemmer. Dommer Gray skamroser Irving som  «militærhistoriker» med store kunnskaper og for hans arbeid med å bringe fram materiale fra arkivene. Han gir en balansert framstilling av det begge partene i saken framfører. Ett sted sier han med tydelig skuffelse mellom linjene: «Jeg hadde trodd at bevisene for masseutryddelse av jøder i gasskamre i Auschwitz var overveldende». Når han likevel gir Irvings motparter medhold, må det skyldes at han har falt tilbake på det «moralske referansepunktet» nevnt ovenfor, og tildelt forsvarerne autoritet til å så fast den absolutte sannhet. Irving blir fastslått å være «Holocaustbenekter», men det er forsvaret som har levert den definisjonen av både Holocaust og benektelsen som dommeren benyttet. Og da blir Irving i samme slengen både rasist, antisemitt og nynazist. Den blinde Justitia som veier bevisene uten å se til høyre eller venstre, har fått avløsning.

Dersom man aksepterer at  referansepunktet ikke kan angripes eller utsettes for kritikk, må det forsvares på samme måte som religiøse dogmer, nemlig med bannlysning og utstøtelse. Fra historien om inkvisisjonen vet vi at dette ikke alltid var nok. Noen kjettere måtte brennes på bålet. Til forskjell fra dommere, offentlig ansatte historikere eller kommersielle forfattere har den nevnte 79-årige sveitseren ingen karriere eller stilling å miste. En rekke europeiske land, bl.a. Østerrike, Sveits, Tyskland, Polen, Spania og Frankrike har derfor innført straffebestemmelser, Labour-regjeringen i Storbritannia har lovet å gjøre det samme. Lederskribenten i BT kan advare, men  straff  kan ikke unngåes som en siste utvei hvis historie skal bygge på postulater i stedet for kjennsgjerninger som kan etterprøves.