|
|
Norske
imamer
Av Olav Engen |
|
|
Fremdeles har media kommentarer omkring æresdrapet i Sverige 21. januar, men det ebber ut, og noen viktige poenger er oversett. Grupper avgrenset av religiøse, etniske eller andre kriterier, kan ha bruk for forsvarsmekanismer ut over de som er fastsatt i borgerlige lover i samfunnet omkring. Slik må det være hvis man ønsker multikultur og vil unngå at en av kulturene forsvinner inn i en annen. Her kan kontroll over gruppens kvinner være et middel. Vi kan bare tenke på norsk bygdekultur som går til grunne fordi jentene reiser til byen og lar bare gamle sure ungkarer bli igjen i bygden. Et mer relevant eksempel fra Norge er behandlingen av noen tusen eller titusen såkalte tyskertøser etter krigen. Mange av dem ble utsatt blant annet for hårklipp, frihetsberøvelse, avlusing, ureglementerte gynekologiske undersøkelser og lignende. Så vidt vites forekom det ikke drap blant nevnte æreshandlinger, men varige psykiske skader og selvmord bør vi jo heller ikke blåse i. I 1957 gav Jens Bjørneboe ut boken «Under en hårdere himmel», som vakte ståhei da den kom, men som senere er behendig gjemt og glemt etter at 68-erne overok kulturlivet. I boken er bl.a. en gripende skildring av skjebnen til Fransiska, som ærlig og redelig forelsket seg i en tysker, fikk et barn med ham, og følgelig ble «tøs». Den kommenterende forfatter mener at behandlingen skyldes mannssamfunnets behov for kontroll med kvinnene, noe som virker merkelig profetisk i dagens debatt. Bjørneboes dikteriske visjoner blir bekreftet av mange samtidige kilder. 27. august 1945 ble det avlevert en innstilling i tidens ånd, fra et utvalg nedsatt av «prestekomiteen på Lillehammer». Den geskjeftige Ingvald B. Carlsen, nå mest herostratisk berømt for sitt arbeid med taterne, ble en naturlig primus motor i utvalget. Her taler en statskirkelig norsk imam om den etnisk baserte «nasjonalitetstanken», der mødrene og deres barn var et forstyrrende element . Teorien da var at kulturer måtte holdes fysisk adskilt. Særlig måtte den norske folkegruppen beskyttes mot forurensning, selv om den angjeldende farlige kultur ikke var fjernere enn fra et annet nordeuropeisk land. Se hjemmesiden til Krigsbarnforbundet http://www.nkbf.no (En hvitbok). Dette skjedde altså i Norge for et
par generasjoner siden, en tid som mange nålevende ennå kan
huske. Hvis da noen i det hele tatt bryr seg med å huske lenger tilbake
enn til forrige ukes Holmgang eller Redaksjon 21.
|
||
|
Bergens Tidende, 6. februar 2002 |