Notisen i Dagbladet var kort. Daily Telegraph hadde lengre intervjuer og reportasjer, i tillegg til artikler for og imot. «Må vi revurdere våre forestillinger om Hitlers jødepolitikk?» var et av spørsmålene. 

Hvor oppsiktsvekkende dette er, avhenger av utgangspunktet. Tyskerne selv har sikkert visst om saken, men ikke skrevet noe. I Tyskland er det nemlig en forbrytelse å benekte eller å redusere Hitlers folkemord. Når Labour-partiet overtar etter de konservative i Storbritania, har de annonsert at de vil innføre lignende lover der. 

For de som har tilgang til Internett og leser engelsk, kan denne adressen anbefales: 
 

Dette er en hel liten bok på omtrent 30 A4-sider, forfattet av tysk-amerikaneren Heinz Weichardt. Han var født i 1914 i keisertidens Tyskland, av tysk far og jødisk mor. Familien var innflytelsesrik og hadde kontakter i de høyeste kretser. Familiemedlemmer både på far- og morside hadde tidligere deltatt med heder i såvel den fransk-tyske krig i 1871 som i den første verdenskrigen. Weichardt var derfor sikkert kvalifisert til å bli «æresarier», men ble til sin skuffelse nektet å gjøre tjeneste i det nye Wehrmacht. Det kunne skyldes avstamningen, men også det faktum at han var spinkel, mørk og med brune øyne. 

Weichardt levde 5 år under Hitlers styre, uten store problemer, og avla ingeniøreksamen ved et ansett universitet. I 1938 ble forholdene vanskeligere, og han ble nektet jobb i industrien. Gjennom forbindelser lyktes det ham å emigrere til USA, der så mange andre tyske jøder havnet. 

I USA fikk han større problemer enn han hadde hatt i Tyskland. Han ble nemlig betraktet som tysker, og dermed som en mulig fiende. En lignende skjebne rammet flere andre jøder og halvjøder, som ble flyttet fra tyske industriforetak til datter- og stråselskaper i USA. Etterhvert ordnet sakene seg, og Weichardt ble til slutt forskningssjef hos IBM. 

Weichardts framstilling kan være subjektiv, med enkelte innslag av egne meninger og vurderinger. Et eksempel: «Jeg gikk på skolen sammen med disse guttene fra SS, og vet at de ikke var i stand til å gjøre de grusomheter som senere er tillagt dem». Det kan også hende at leseren ikke er enig i Weichardts tolkning av enkelte historiske begivenheter. Dette reduserer ikke verdien av  det utmerkede overblikket som vi får over europeisk historie fra en uvanlig kant. 

Sammenlign gjerne med nyere skrifter, som f.eks. den meget omtalte boken av Daniel Goldhagen: «Hitler's willing Executioners». Den dødelige, etnisk baserte antisemittismen som tyskerne angivelig skulle være besatt av, merket Weichardt lite til.