Journalisten Kjell Fjørtoft har med sine siste bøker markert seg som selve sjefsrevisjonisten. Under dette arbeidet har han vært nødt til å ta kontakt med aktører på flere sider, bl.a. frontkjemperne. Fjørtoft har også skrevet om Kibergpartisanene på en forståelsesfull måte. Disse sto under sovjetisk kommando, og ble trakassert under den kalde etterkrigstiden. 

Kampen om historien er viktig. Alle parter vil begrunne sitt standpunkt ved å vise til «hva som virkelig skjedde». Fundamentalistene har fremdeles en sterk stilling i media. For dem er alt enkelt. Det finnes ett og bare ett riktig standpunkt. Alle andre standpunkter er «svik» eller forræderi. Valget av politikk under okkupasjonen var helt klart fra begynnelsen, og ikke f.eks. etter Stalingrad eller 8. mai 1945. 

Alle vil ikke være enige i dette. Dr.philos. H.O. Cristophersen, medlem av Hjemmefrontens ledelse, sa det slik for 30-40 år siden: «Det var bra at folk i 1940 ikke visste om de strategiske overveielsene som de krigførende parter gjorde før 9. april 1940». 

Noen kan likevel hatt en viss følelse. I 1940 var det f.eks. et ganske utbredt standpunkt at «dette er en krig mellom Tyskland og England, som ikke angår oss». Det var til og med en kommune som erklærte seg nøytral, og den lå ikke i de senere kjerneområdene for NS. I disse forsvarsvennlige kretsene gjorde man krigstjeneste i 1940, hvis man fikk anledning til det. Olaf  T. Lindvig, som både har skrevet bøker og opptrådt på TV, er et eksempel. Ved flere av de kjente trefningene i 1940 deltok senere NS-medlemmer og frontkjempere, noe som har vært til bry både for historikerne og de som deler ut krigsdeltakermedaljer. 

Man kunne føle en moralsk indignasjon mot tyskerne for det brutale overfallet på Norge. Men moral er en usikker veileder i politikken. Hos mange vendte indignasjonen seg mot regjeringen Nygårdsvold, som hadde ødelagt forsvaret, og mot England, som med sine nøytralitetskrenkinger, bl.a. i Jøssingfjord, hadde provosert fram angrepet. De som ikke har løpt fra standpunktet i ettertid, kan påberope seg mange historikere, heriblant selveste Winston Churchill. Hitler ønsket at Norge var nøytralt, ikke fordi han var «snill», men fordi han ville tjene på det. Og Churchill ønsket å trekke Norge inn i krigen, ikke fordi han var «slem», men fordi det ville gi ham et bedre utgangspunkt mot Englands arvefiende Tyskland. 

En Gallup sommeren 1940 ville gitt Nygårdsvoldregjeringen færre poeng enn den har fått senere. En av de få tingene alle må være enige om, er at regjeringen Nygårdsvold meget bevisst gikk inn for å komme på «riktig» side. Mange betraktet dette valget som nøytralitetsbrudd og dobbeltspill, fundamentalistene utnevner regjeringen til helter av samme grunn. 

Fundamentalistene kan hevde at arkitekten bak det tyske angrepet, storadmiral Raeder, ble dømt som krigsforbryter i Nürnberg. Dessverre har den ledende britiske krigshistoriker Liddell Hart sagt om denne dommen at den er et av de klareste eksempel på hykleri som historien kjenner. Revisjonistene har sterke allierte! De rett-troende norske fyrtårn lyser fremdeles, men er i ferd med å bli underminert. For å bevare sin barnetro kan fundamentalistene bli nødt til fortie eller fortegne deler av historien, slik Arne Skouen beskylder Magne Skodvin for å ha gjort. 

Man burde allerede i 1930-årene ha tatt klart avstand fra Hitler, sies det. For dem som har «engelsk syke», er saken klar: Alt England gjør, er riktig! Med dette utgangspunktet blir Versaillesfreden fra 1919 et eksempel på den høyeste form for internasjonal rettsorden og rettferdighet. Andre så her et eksempel på en urettferdig fred påtvunget Tyskland/Østerrike av de imperialistiske maktene England og Frankrike. I starten kunne en derfor sympatisere med Hitler, så lenge han holdt seg til revisjon av nevnte fredstraktat. Den som leser norske aviser fra 1930-årene, vil en få et klart inntrykk av dette. 

Men burde ikke Hitlers framferd mot Tsjekkoslovakia åpne øynene på alle? Vel, før 1918 hadde den ene delen i århundrer tilhørt Tyskland/Østerrike, og den andre delen Ungarn. I dag har Tsjekkoslovakia, dette symbol på frihet, vært uforskammet nok til å falle fra hverandre helt ved egen hjelp, selv om det store tyske mindretallet ble fjernet i 1945 ved en «etnisk rensning» av Sudetland. Et annet av seirherrenes store monumenter etter første verdenskrig, Jugoslavia, er gått fullstendig i oppløsning. Historiens hjul er en brutal innretning! 

«Alle visste eller burde vite om Hitlers konsentrasjonsleire i 1930-årene», sier fundamentalistene. Men hva om en visste at oppfinnelsen var gjort av kolonimakten England, og at Stalin var helt overlegen på området før krigen? Yrkesbrødre av norske bønder ble sendt i kuvogner til Sibir lenge før Hitler kom til makten i Tyskland. For de som senere ble frontkjempere, var ihvertfall saken grei. De tok hele tiden avstand fra Stalin, og slipper å la ham gjennomgå flere metamorfoser: Akseptabel (eller til og med et forbilde) i mellomkrigstiden, skurk i 1939, helt, alliert og befrier 1941-45, skurk fra 1946 til sin død. 

Men her er det ikke først og fremst tale om å vite. Spørsmålet er helst hvilke fakta en legger vekt på, og hva en mener skal gjøres i en bestemt situasjon. Man kunne f.eks. gå inn for et samarbeide med okkupasjonsmakten for å bevare norsk liv og eiendom, uten å være spesielt begeistret for hverken tyskerne eller «nazismen». 

Ifølge god fundamentalistisk lære skal en forresten ikke vite, en skal tro. Den som leser, skal holde seg til den autoriserte Skriften, ikke kjettere som Kjell Fjørtoft og likesinnede. Selv Churchill og Liddell Hart tillates kun lest i form av utvalgte skriftsteder. Fundamentalistene bør derfor tenke seg godt om før de krever at revisjonismen bekjempes ved hjelp av «opplysning».