Vi er noen som har forestilt oss at ytringsfriheten har en positiv verdi, at det er nødvendig å belyse sakene fra alle sider for å få full innsikt. Skarpe blikk fra alle vinkler vil også bidra til å luke ut ugress som kan ha lurt seg inn blant de verdifulle planter.  

Fure ønsker ikke formell sensur eller straffebestemmelser. Hans løsning er at en våken presse skal luke ut uønskede ytringer, f.eks. fra hans historikerkollega Hans Fredrik Dahl. Arnfinn Moland, lederen for Hjemmefrontmuseet, har sagt noe lignende i Ulateigdebatten. Begrunnelsen er denne: I spørsmålene omkring 2. verdenskrig finnes det en, og bare en, SANNHET. Den innerste, grunnleggende og udiskuterbare sannhet er ifølge Fure at «krigen mellom Nazi-Tyskland og de vesteuropeiske statene og USA var en konflikt mellom et barbari og statsterrorisme og relativt siviliserte stater». Historisk sett er dette en enestående situasjon. I ingen annen konflikt vi vet om, hverken Vietnamkrig, kald krig, Gulfkrig, Palestina eller Jugoslavia, for å nevne noen eksempler, har det vært alminnelig enighet om at en part så klart og absolutt hører til «the bad guys». 

Å sette på trykk noe som ikke stemmer med SANNHETEN, gir ifølge Fure en forkludring, ikke opplysning. Hvem er det som bestemmer hva som er SANNHET? Historikerne utfordres til å prøve denne hypotesen: Sannheten defineres av historiens eier, og ikke av historikernes frie og uavhengige forskning. I tilfellet med hjemmefronten kan eieren lett identifiseres som en gruppe veteraner, med Gunnar «Kjakan» Sønsteby i spissen, Jens Chr. Hauge i bakgrunnen, og Hjemmefrontmuseet som utøvende organ. Eiernes bekymring er følgende: «Når de siste gjenlevende fra krigen er borte, de som vet hva som skjedde, hvem skal da forvalte eierskapet?» Man stoler øyensynlig ikke på de utallige bøkene som er skrevet og den overveldende dokumentasjon som etter sigende skal foreligge.  

Fures bok er skrevet på grunnlag av den store historikerdebatten i Dagbladet sommeren 1996, som startet 25. juni (agurktid) med en artikkel av Hans Fredrik Dahl «Sår som ikke gror». Dahl foretok en sammenligning mellom to bøker: En Goebbelsbiografi av den britiske historiske skribent David Irving, og «Hitler's willing Executioners» av den jødiske professor Daniel Goldhagen. Merkelig nok er den siste boken helt fraværende i Fures pamflett. 
  
Fure refererer et innlegg fra den tidligere Auschwitzfangen Leo Eitiger, som representerer historieeieren : 

Hvilken rolle spiller det egentlig om de var «sikre gassofre» eller om de var skutt på flukt eller henrettet i dødsblokken (nr. 11), hengt på appellplassen eller forgiftet med fenolsprøyter i hjertet, slått i hjel under det umenneskelige slavearbeidet, sultet i hjel, drevet i det elektriske gjerdet eller misbrukt til og avlivet etter kriminelle «medisinske» eksperimenter? 

Her kan vi sammenligne Leo Eitingers utsagn med den av Fure unevnte Daniel Goldhagen. Heller ikke Goldhagen legger avgjørende vekt på gasskamrene, de har kun sekundær betydning som et våpen blant mange andre. Drivkraften i jødeforfølgelsene var uansett en etnisk basert, dødbringende antisemittisme hos millioner av vanlige tyskere. Til tross for at enkelte historikere har gjort forsøk på å imøtegå Goldhagen, ser det ut at boken, med sine historiske svakheter og opplagte feil, er i ferd med å bli en bibel for dem som studerer Holocaust. Og når historiens eiere har gjort sine valg, har historikerne bare å abdisere, hvis de ikke vil bli støtt ut i det ytterste mørke som kjettere. Det er dette som nå er i ferd med å skje med Hans Fredrik Dahl. 
  
Odd-Bjørn Fure: Kampen mot glemselen. Kunnskapsvakuum i mediesamfunnet. 55 s., kr. 68.-.  Universitetsforlaget 1997.