I Norge har det utviklet seg en stygg
tendens til å tenke i svart-hvitt. Særlig i forbindelse med
2. verdenskrig er dette opphøyet til overordnet prinsipp. Krigen
blir framstilt som en kamp mellom det absolutt gode og det absolutt onde,
mellom forsvarerne av sivilisasjonen og de som ønsket å utslette
den.
Sentral-Europa har gjennom hundreårene
opplevd kriger, grensereguleringer, skiftende herskere osv. Samtidig som
dette skjedde, levde kulturen sitt selvstendige liv i et slags kulturelt
fellesmarked. Under slike forhold trives ikke vår primitive tro på
absolutte sannheter.
Pavel Kohout (f. 1928) er en av de betydeligste
forfatterne i moderne tsjekkisk litteratur. Under det gamle regimet spilte
han en sentral rolle som dissident- og eksilforfatter. Flere av hans tidligere
bøker er tidligere kommet ut på norsk. Årets bok (1996)
heter «Mordernes stjernetime», og er etter anmelderens mening
en av høstens mest betydelige oversatte bøker.
Scenen er Praha i februar-mai 1945. Det
nåværende Tsjekkia er «riksprotektoratet Böhmen-Mähren».
Vi får inntrykk av at befolkning og lokale myndigheter tilpasser
seg situasjonen, slik at forholdene virker ganske fredelige. Et enslig
alliert bomberaid over Praha skyldes feilnavigering av fly som egentlig
skulle til Dresden. Jernbanetrafikken blir sporadisk forstyrret av lavtgående
fly, de såkalte kjelesmedene. De lokale myndigheter og befolkningen
har drevet kollaborasjon i den utstrekning det var nødvendig.
I politiet skulle tsjekkerne etterforske
tsjekkiske saker, mens de tyske hørte under tyske myndigheter. En
sadistisk morder, som har drept såvel tyske som tsjekkiske kvinner,
gjør at tyskerne får et påskudd til å plassere
en observatør, Oberkriminalrat Erwin Buback, i det tsjekkiske politiet.
Den virkelige hensikten er å observere mulig organisert motstandsbevegelse
innen politiet. Buback er på papiret en idell infiltratør:
Han er halvt tsjekker og snakker språket flytende, men først
og fremst er han fagmann innen politiyrket. Bokens annen hovedperson er
Bubacks tsjekkiske samarbeidspartner Jan Morava. Mens det tyske nederlaget
nærmer seg, blir disse to trukket inn i et nært og tillitsfullt
samarbeid i jakten på morderen.
Buback er «den gode tysker»,
en figur ikke ukjent i nyere litteratur. Også mange av bokens øvrige
tyskere viser menneskelige trekk, selv om de f.eks. er ansatt i Gestapo
og må håndheve sine overordnedes krav om ro og orden.
De tyskere som har svin på skogen,
klarer i stor utstrekning å forsvinne fra Praha før nederlaget.
Hevnen går ut over den uskyldige tyske befolkning som ofte hadde
hundreårige røtter i Praha. Bokens morder blir med i en av
de gjengene som bl.a. henger opp tyskere, dynker dem med bensin og lager
levende fakler. Følgelig vil han av mange bli betraktet som en motstandshelt.
To gripende kjærlighetshistorier
er vevet inn i handlingen. Leseren vil få best utbytte hvis han/hun
har et visst kjennskap til sentraleuropeisk historie, men boken fungerer
også som en ren spenningsroman.
Hvis en tilsvarende bok hadde blitt skrevet
i Norge, med likvidasjonene som tema, ville det blitt et ramaskrik og krav
om inndraging osv. (jfr. Egil Ulateig). Men som sagt: I et gammelt kulturland
ser man annerledes på det.
Pavel Kohout: Mordernes
stjernetime. Aschehoug 1996.
|