Fredsbyen Narvik?
Av Olav Engen
 
Link til «Fremover»:
Lederartikkelen 15. mars
Dette innlegget
   



 
Lederen i Fremover 15.03 med overskriften «Krigen om sannheten» går i rette med NS-medlemmenes blad Folk og Land. Bladet nemlig hatt en omtale av freds- og forsoningskonferansen som ikke har falt i smak.

Undertegnede er dessverre medskyldig i det smule oppstyret, men først vil jeg gå ca. 70 år tilbake i tiden. En av de karismatiske personer som framsto på den politiske arenaen i de harde 30-åra var B. Dybwad Brochmann. Hans Samfunnsparti slo såpass godt an i Nordland at Sig. Jakobsen, smeden fra Bleik, ble sendt på Stortinget i 1936. Flere markante personligheter i landsdelen stammer fra Brochmannianerfamilier, for eksempel Ottar Brox og Narviks egen Arne Roll.

Det noe anarkistiske Samfunnspartiet hadde lite til overs for det autoritære NS-partiet til Quisling. Straks okkupasjonen var et faktum, la partiet frivillig ned sin virksomhet. Etter krigen markerte det seg som kritiker av landssvikoppgjøret. Som kjent ble noen titusener nordmenn sperret inne under krigen i fengsler og leirer. Et lignende antall havnet i de samme leirene etter krigen. I flere blad og skrifter som partiet gav ut, ble denne virksomheten tatt som eksempel på at «nazismens ånd» var krøpet inn i seierherrene.

Fra samme hold kom det kjetterske syn på historiske spørsmål. Brochmann-tilhengeren Toralf Fanebust skrev i 1946 en artikkel med denne overskriften: «Da Norge ble dørmatte mellom Hitler og Churchill.» Den handlet om det den gang blasfemiske, men nå aksepterte syn at Churchill aktivt arbeidet for å trekke Norge inn i krigen, fordi det ville være tjenlig i hans kamp mot Tyskland, eller «nazismen» om en vil.

Som gammel nordlending og hobbyskribent skriver undertegnede litt i de gjenlevende Brochmanntilhengernes tidsskrift Alternativt Samfunn. Der hadde jeg en artikkel (på nynorsk) om fredskonferansen i Narvik, og det er denne som Folk og Land i sitt siste nummer trykte på forsiden, uten kildeangivelse, med sin egen ganske treffende overskrift: «De tyske veteraner kunne ha vært velkomne hvis de hadde kommet krypende.»

På baksiden trykte de en artikkel med overskriften «Fredskonferansen, en fiasko?», som også er uten kildeangivelse, men som er mitt eget leserinnlegg i Fremover fra 20. november..

Slik er sammenhengen. Lederskribenten, enten han er gammel isfronter fra krigen eller antifascist fra 68-generasjonen, skyter på undertegnede mer enn avisen Folk og Land. Det er helt i orden. Viktigere er det at vedkommende skribent enten ikke var til stede på fredskonferansen, ikke hørte etter, eller ikke oppfattet poengene. For eksempel da den engelsk-jødiske forfatteren Moris Farhi tok til motmæle mot Bjørn Egge, den selvbestaltede talsmannen for krigsveteranene som krevde at tyske kolleger måtte be om tilgivelse etc. Farhi så dette som en trang til å markere at en selv er en seierherre som står på et høyere moralsk nivå enn motparten, og dermed tilriver seg en rett til å kue taperen. Slike holdninger vil effektivt hindre en fornuftig dialog. Baard Borge fra Høgskolen i Harstad kom med denne advarselen: «Gjør ikke fiendene til demoner og kriminelle, det fungerte ikke i det norske tilfellet».

Hvis lederskribentens syn er alminnelig i Narvik, er så vel fredskonferansen som fredsbyen blitt den fiaskoen som jeg antydet i min lett satiriske overskrift 20.11.02. Men så galt tror jeg ikke om Narvik.

Fremover, Narvik, 26. mars 2003