|
Den glemte
forsoningen Av Olav Engen |
|
|
I Aftenposten 3. november skrev Anders Gokstad en kronikk om «Det uutryddelige hatet». Det gjelder bl.a. rettsoppgjøret etter krigen og holdningene overfor de dømte og deres etterkommere. I likhet med flere andre som har skrevet om emnet i den senere tid, overser Gokstad enkelte trekk i bildet. Det var ganske riktig en fredsrus fra 8. mai 1945 og framover. Men etter at tyskertøsene var behørig snauklippet og NS-medlemmene sperret inne, begynte hverdagen. Rykter om irregulær fangebehandling begynte å svirre og fikk sin bekreftelse da Martha Steinsvik gav ut sin lille bok «Frimodige ytringer» i 1946. Tortur og fangeleirer var altså ikke noe som hørte til bare under «nazismen». Det var forresten mange klar over før krigen, da Sovjetstyret eliminerte både bønder og tidligere revolusjonære medspillere. Under Finlandskrigen i 1939 var russerne de store skurkene, og fikk tilbake i rollen da den kalde krigen begynte tidlig i 1946. Kort sagt: Det påståtte «hatet» mot NS-medlemmer var der ikke fra starten, eller det smuldret opp. Forskere vil kanskje finne et skille langs den tradisjonelle høyre-venstreaksen. De borgerlige var skeptiske eller imot, mens det statsbærende AP var for. Rettsoppgjøret ble på en måte AP's oppgjør med AP's motstandere. Den såkalte rehabiliteringen gikk ganske sikkert tregt på arbeidsplasser som var dominert av AP-tro fagforeningsfolk. Blant bønder, der NS hadde sitt tyngdepunkt, var dette ikke en problemstilling i det hele tatt. Man prøvde så godt man kunne å få lokalsamfunnet til å fungere etter omveltningene. For vel et år siden var det en del ståhei omkring et «Fretheims minneløp». Fretheim var Quislings landbruksminister, som etter sonet dom gjenopptok sitt arbeid for travsporten og ble påskjønnet for det. Det ble ingen «sak» av det før en avdanket 68-er fra Bergen oppdaget det og fikk presseoppslag omkring «skandalen». Her er vi ved en annen side av utviklingen, som også ofte blir oversett, nemlig den radikaliseringen som begynte litt før 1970. En 68-er er som kjent født etter krigen, og har fått sin undervisning i en skole der for eksempel Martha Steinsvik ikke var pensum. 68-eren har ikke selv opplevd krigen, men er blitt opplært i en mytisk krigstradisjon. Han har ikke den samme balansen som mange av førkrigsgenerasjonen hadde, se ovenfor. Han har en nærmest religiøs tro på det demoniske i «fascisme» og «nazisme», herunder medregnet alle som uansett motiver meldte seg inn i det norske NS-partiet. Den store antifascisten Stalin blir en naturlig helt, og i hvert fall ikke på noen måte sammenlignbar med Hitler. I forbindelse med tildelingen av årets fredspris ble vi fra misfornøyde kretser gjort oppmerksom på at det satt en «nazist» i Nobelkomiteen. Hanna Kvanmo ble ganske riktig dømt for landssvik og dermed stemplet, fordi hun i sin ungdom hadde vært sykepleier i tyske Røde Kors. Da det først i 1970-årene ble oppdaget at SV hadde 2 tidligere landssvikdømte i sin stortingsgruppe, ble det bråk. Høyrøstede forståsegpåere, spesielt i Oslo, slo bombastisk fast at «ingen landssvikdømte kan sitte i Norges Storting». Men velgerne i Nordland blåste i rådene, og gjenvalgte damen gang etter gang. Denne forsoningen er stort sett glemt i dag, da den radikale etterkrigsgenerasjonen har overtatt arenaen og inngått sin uhellige allianse med restene av den gamle isfronten. |
|
|
Alternativt Samfunn, nr. 1/2003 |
