Jarl Eik er selv krigstaperbarn og vært plaget av lese- og skrivevansker. I sitt arbeide som spesialpedagog (i Oslo) har han jobbet med dette, og kom da i kontakt med en del NS-barn med slike plager. Dette er ikke så rart. Ut fra antallet landssvikdømte, størrelsen på barnekullene og hyppigheten av dysleksi i normalbefolkningen kan en anta at det i hvert årskull etter krigen kunne være 25-50 dysleksiplagede NS-barn. Vanskelige familieforhold av forskjellig art kunne forsterke plagene, for eksempel ble Eik selv i sin tid sendt på institusjon. 

I avhandlingen prøver Eik å ri flere hester. For det første er han spesialpedagog som skriver sin hovedoppgave i faget. For det andre er han interessert i historie, herunder NS-folkenes oppfatninger før, under og etter krigen og den virkning dette har hatt på neste generasjon. Han har intervjuet et begrenset utvalg på 26 personer. Det var ikke mulig å gjøre utvalget representativt, så han benyttet «snøball-metoden»: Man kjenner en person, som kjenner andre som . . osv. En annen vanskelighet var at flere av de intervjuede trakk seg etterpå. Antakelig er dette såkalte «vellykkede» personer, som kanskje var redde for å bli gjenkjent. Dette behøver ikke bety at de var redde for å avsløre sin bakgrunn som NS-barn, men at de under intervjuene hadde svart på mange følsomme personlige spørsmål. 

Nok om det. Resultatet er at det kom sensasjonspregede innlegg i pressen, også i «Alternativt Samfunn»,  om «de stakkars NS-barna som ikke lærte å lese og skrive». Enkelte har derfor funnet det lurt å utvikle en elendighets-strategi og tildele gruppen en moteriktig offerstatus. Med hensyn på lesing og skriving er dette ytterst tvilsomt. Samer og tatere, med mange dystre skjebner, hadde en opprinnelig kultur som ikke omfattet boklige ferdigheter, tvert imot ble dette ofte betraktet som en trussel. NS-folk derimot var minst like opplyst og boklig orientert som resten av befolkningen. Om man etter krigen opplevde en sosial og økonomisk nedtur, behøver det ikke å bety at man sluttet å lese og skrive, snarere tvert i mot. Lesing er billig, og om man for eksempel skulle bli mobbet av sine jevnaldrende, kunne det være en utvei å stenge seg inne med bøkene. 

En viktigere ting som klart framgår av intervjuene, er at de fleste synes plaget av en mer eller mindre klart definert skyldfølelse. Dette har uten tvil forbindelse med krigens og etterkrigstidens skrekkpropaganda. NS-medlemmer og de som ble dømt for landssvik er pr. definisjon «nazister», og det var jo «nazistene» som bl.a. gasset i hjel jøder. Det er oppstått en forestilling om kollektiv skyld, som enkelte prøver å frigjøre seg fra ved å hevde at barn ikke kan være født skyldig. 

En filosof ved navn Harald Ofstad er blitt ansett som en ekspert på nazisme. I 1971 gav han ut boken: «Vår forakt for svakhet. En analyse av nazismens normer og vurderinger».  Ved å ta for seg utsagn i «Mein Kampf», uten å bry seg særlig om den historiske situasjonen verket oppsto i,  prøver han å vise hva som er innholdet i nazismen. Som deltaker i norske debatter, bl.a. om Hamsun, utviklet han tesen om at man har ansvar for sin uvitenhet.  Resonnementet kan uttrykkes i 4  trosartikler for politisk korrekte: 

1. Fra starten av hadde nazistene i Tyskland til hensikt å fysisk tilintetgjøre andre folkeslag, særlig jøder.
2. Under 2. verdenskrig satte de programmet i verk, og økte tempoet etter hvert som krigen gikk framover.
3. Denne ondskapen skyldes ikke individer innen bevegelsen, for eksempel Hitler og Himmler, men var innebygget i selve ideologien.
4. Alle som sluttet seg til ideologien gjennom medlemskap i tysk eller annen NS-bevegelse er dermed medskyldige, uansett individuelle syn og holdninger. I Norge er kriteriet at vedkommende er dømt for landssvik.

Når den landssvikdømte selv har skyld for andres gjerninger i tillegg til sine egne, er ikke skrittet langt til å ta med familiemedlemmer  i samme slengen. Det kan være verd å merke seg at tilsvarende skyldsyndrom i andre tilfeller kan ramme etniske grupper eller nasjonaliteter, for eksempel tyske immigranter og deres etterkommere i USA og Canada. 

I kampen mot dette skyldsyndromet kan det utvikles forskjellige strategier. Man kan frenetisk erklære sin tro på artiklene 1-4 ovenfor, men selv benekte å være «født skyldig». Noen som har kjent sine foreldre og respekterer dem, benekter pkt. 4,  men må da desto sterkere holde fast på resten. Noen tror på det Ofstad skrev under Vietnamkrigen, at nazisme er noe som finnes hos alle, unntatt hos korrekte protestanter på venstresiden. De kan derfor orientere seg mot  ytterste politiske venstre, slik Eystein Eggen beretter om i «Gutten fra Gimle». 

Den siste mulige strategien er den Jarl Eik delvis fulgte i sin hovedoppgave: Begynne å tvile på vedtatte historiske sannheter og bli revisjonist. Også denne virksomheten kan utøves på forskjellige nivåer. Noen begrenser seg kun til det nasjonale. De vil rehabilitere NS-bevegelsen, deler av den eller enkelte personer. Andre går lenger, og angriper de ovenfor nevnte trosartikler ved roten. Her kan det være mye interessant stoff å finne. 

Lesere av «Alternativt Samfunn» er sikkert klar over at Bertram Dybwad Brochmanns Samfunnsparti entydig tok avstand fra rettsoppgjøret etter krigen. Der mente man at fengslingen og forfølgelsen av politiske motstandere var klare utslag av nazistiske tendenser. 

Det finnes noen få mer eller mindre selvbiografiske bøker om dette emnet: Jens Erik Normann: «Rittmesterens testamente», Bjørg Bjørsvik: «Nazibarn» og Eystein Eggen: «Gutten fra Gimle». De 2 siste er i handelen ennå  (prøv Internettbokhandelen Bokkilden og søk på forfatternavn eller boktittel). Den første, som anbefales sterkt, finnes i biblioteket.

En bibliografi over bøker (også utenlandske), artikler og intervjuer finnes på «The Nazi Children's Home Page».