I sitt innlegg kommer Klüwer inn på mye som ikke har noe med saken å gjøre. Hans spekulasjoner om mine motiver og psykiske tilstand kan få ligge ubesvart inntil videre. Det kan være mer på sin plass å belære en filolog om betydningen av ordet «revisjonisme».  Man skal ikke alltid stole på leksikonet «Store Norske», men siste utgave (1998) sier bl.a. dette, lett revidert fra forrige (1991): «Innenfor de kommunistiske bevegelser ble "revisjonist" til dels brukt som skjellsord mot dem som ønsket å slippe partidiktaturet og innføre mer demokratiske styreformer.» Den amerikanske historikeren Harry Elmer Barnes  brukte uttrykket om den revurderingen som mange historikere foretok med hensyn til første verdenskrig, og som vi i dag kan se en avglans av i «Klassekampen» når signaturen PMJ skriver om bl.a. Versaillestraktaten. Det er en grei samlebetegnelse på dem som ønsker å endre etablerte, autoriserte oppfatninger om et emne, særlig om historiske spørsmål. I mitt innlegg prøvde jeg å vise at Eggens framstilling av nasjonalisme, holdninger, moral og intellektuelle evner hos 1930- og 1940-årenes norske bondestand ikke kan stemme med oppfatningene i et visst «establishment», og dokumenterte det med sitater. Om det kan ha noen interesse, er jeg langt på vei enig med Eggen, og hører til dem som både i fortid og nåtid beundrer «Gutten fra Gimle». De fleste historisk interesserte vil ha utbytte av å lese boken.

Klüwer blander også  inn Holocaust og den internasjonale  Holocaustrevisjonismen, et emne som ligger noe fjernt fra den aktuelle nullingen. Men skal vi først drive psykologi: En retning blant 2. generasjons landssvikere eller NS-barn prøver å plassere en kollektiv skyld for Holocaust på foreldregenerasjonen, i håp om å vinne sympati for sin egen lokale revisjonisme av Eggen-typen. Det kan være at de regner feil, og at de likevel blir nullet ut av dem som har makten og er interessert i å beholde den.