|
Dagbladets dekning av den såkalte
Lewinsky-skandalen i USA er litt skjev og kan trenge supplering.
I en kommentar 28.02 prøver
Arve Solstad å få oss til å tro at mened ikke er så
farlig. I sin anmeldelse av Lewinskys bok 05.03 deltar Eva Bratholm i den
alminnelige fordømmelsen av Monicas tidligere venninne Linda Tripp:
« - - forrådt av Linda Tripp, - - - grusom heks, - - - Tripps
motiv for ondskapen er uklart».
Bratholm kan unnskyldes hvis hun har hentet
sin innsikt fra Dagbladets egen korrespondent Anne Thurmann-Nielsen. Denne
damen har øyensynlig meldt seg på til konkurransen om «Jane
Mayers Minnepris», for den journalist som er mest servil overfor
et maktapparat. En ansatt i Pentagon, Cliff Bernath, brøt loven
og lekket fortrolige personellopplysninger om Tripp til Mayer, som
benyttet opplysningene i sin avis «The New Yorker». Bernath
fikk sine ordrer fra Ken Bacon, som fikk ordre fra forsvarsminister Cohen,
som igjen fikk ordre fra - - ?. Et skoleeksempel på at Clinton-administrasjonens
«spinnmaskin» i samarbeid med vennligsinnet presse prøver
å sverte motstandere.
«Heksen» tjente med heder under
Reagan og Bush. Da Clinton ble president, og hans nære medarbeidere
Vincent Foster og Bernhard Nussbaum skulle ha en absolutt pålitelig
sekretær, var Tripp et selvsagt valg. I 1993 døde Foster under
mystiske omstendigheter. Sitat fra Tripps vitnemål for Starrs storjury:
Etter at Clinton overtok i
Det Hvite Hus hadde man alltid et inntrykk at man enten var med dem eller
mot dem. At man kunne være en lojal tjenestemann som støttet
institusjonen, var ganske enkelt ikke et valg. Jeg hadde grunn til å
tro at Fosters død ikke ble riktig forklart av ansatte i administrasjonen.
På grunn av personlig kjennskap og egne observasjoner visste jeg
at de løy under ed.
I begynnelsen av 1998 var Clinton saksøkt
av Paula Jones for «seksuell trakassering», et juridisk begrep
som kom inn i loven etter påtrykk fra radikale feminister og ivrig
støttet av Bill og Hillary Clinton. Tripp hadde vært vitne
til at en viss Kathleen Willey var blitt antastet av presidenten i det
ovale rom, og Monica Lewinsky ble sendt av Det Hvite Hus med liste over
hva Tripp skulle si hvis hun ble innkalt som vitne. Da var begeret fullt
for Tripp. For henne var det utenkelig å vitne falsk, selv
på ordre av presidenten i USA. Hun startet å tape Lewinsky
i rent selvforsvar. Mer uklart er ikke motivet. Lewinsky på sin side
benektet sitt forhold til presidenten under ed, enda hun ifølge
intervjuet på TV2 hadde plapret om det til flere venninner tidligere.
Forskjellen mellom gammeldags europeisk
moral og nyere amerikansk kan belyses ytterligere av den britiske journalisten
Christopher Hitchens. Under riksrettssaken fortalte han hvordan Clintons
medarbeider Sidney Blumenthal i samtaler med pressefolk prøvde å
sverte Monica ved å beskrive henne som en «stalker» (mannfolkjeger).
Blumenthal avla ed på at han ikke hadde lekket noe slikt til pressen,
ble fornærmet på Hitchens fordi han hadde forrådt et
mangeårig vennskap, og uttrykte moralsk indignasjon over å
ha blitt lokket i en lignende felle som sin sjef presidenten. Denne nye
amerikanske mafiamoralen må nå være blitt politisk korrekt
på venstresiden, siden den fullt og helt blir akseptert av Dagbladet.
Dette ble trykt på
debattsiden i Dagbladet 18. mars 1999. Dagbladet forfremmet meg for anledningen
til «professor ved Universitetet i Bergen». I virkeligheten
har jeg en beskjeden postsjon ved foten av Nygårdshøyden i
nevnte by, ikke på toppen.
|