Starr undersøkte om Clinton begikk mened da han i januar erklærte, under ed, at han ikke hadde hatt seksuell omgang med den nå så berømte Monica Lewinsky. Starr var derfor nødt til å få nøyaktige beskrivelser av visse handlinger, for å finne ut om de falt innenfor begrepet «sex».  

Men hvorfor skulle nå Starr undersøke dette? Er det ikke en privatsak om Clinton og Lewinsky leker sammen? Alle lyver jo om sex, og mened i et sivilt søksmål er jo ikke så farlig, ihvertfall ifølge Clintons advokater.  

Om det siste spørsmålet, falsk forklaring og mened, kan det være forskjellige oppfatninger, avhengig av om man er gammeldags og konservativ eller moderne og liberal. Men Clinton var altså i januar saksøkt av en dame ved navn Paula Jones, for angivelig «seksuell trakassering». Saksøkeren prøvde å påvise et mønster i Clintons oppførsel, noe som brakte inn frk. Lewinsky.  
 
Her er vi inne på noe interessant. Det er blitt mote med lovgivning som skal beskytte utsatte grupper mot diskriminering, sårende ytringer osv. I Norge hadde vi Kjuus-saken før jul. Amerikanske feminister fikk igjennom en lov mot «seksuell trakassering», med sterk støtte av Bill og Hillary Clinton. Mange er falt som offer for denne loven. En militær befalingsmann som innlater seg med kvinnelige underordnede risikerer både avskjed og mange års fengsel, fordi rangsforskjellen automatisk blir tolket slik at det foreligger tvang. Arbeidsplassen skal være sexfri sone. En svart høyesterettsdommer, Clarence Thomas, som dessverre er konservativ, holdt på å miste jobben på grunn at han skulle ha brukt et usømmelig språk i kommunikasjon med en kvinnelig underordnet Anita Hill.  

En ennå lite påaktet egenskap ved disse beskyttelseslovene er den betydningen som organisasjonene har fått tildelt. I Paula Jones-saken sto ledende feminister fram på fjernsynet og sa: «Nei, her er det ingen trakassering. Clinton  tok jo igjen glidelåsen da hun nektet å være med på leken. Hun har hverken lidd økonomisk eller psykisk skade». Et menneske som ikke slumpet til å være feministenes idol, f.eks. en alminnelig politimann, ville lett kunne bli tiltalt for blotting i en tilsvarende situasjon. De som er i stand til å huske trekvart år tilbake, kjenner navnet Kathleen Willey. Ved en anledning grafset Clinton på henne, og feministene erklærte prompte at «en grafsing er tillatt».  

Den kvinnelige dommeren i Jones-saken hadde derfor ikke annet å gjøre enn å avvise søksmålet. Dommer Susan Webber Wright ble riktignok senere noe urolig, fordi en viss beediget erklæring i saken ikke holdt stikk. Jones-saken fortsetter sannsynligvis sin gang gjennom rettsapparatet.  

Nok om det.. Uten loven om seksuell trakassering ville det ha vært ingen Paula Jones-sak og ingen Lewinskysak med Starrs undersøkelse av forholdet. Clinton ble rammet av at en lov om spesiell beskyttelse gav baksmell. Og det kan være noe å tygge på for noen, evt. å more seg over, for oss andre. 

Ovenstående var skrevet som et polemisk innlegg i en dagsavis, og kan trenge litt utdypning. 

Stillingen til etterforskeren Kenneth Starr er «independent counsel». Hans overordnede er justisministeren, som kan gi ham avskjed hvis han går ut over sine fullmakter. Fenomenet ble oppfunnet for noen år siden da det republikanske partiet hadde presidenten og var i søkelyset for skandaler som Watergate og Iran/Contras. Pådriverne var det demokratiske partiet. Vi kan altså finne flere baksmell i denne saken. 

Clintons forsvarere i USA har snakket om en stor konservativ sammensvergelse (VRWC - Vast Right Wing Conspiracy) som har utsett seg Bill Cilnton som sin store fiende. Norsk presse har lydig fulgt opp. Og det er riktig at kristne konservative kretser tidligere har hatt stor innflytelse i USA. Motstand mot «fri» seksualmoral, abortmotstand og motstand mot våpenkontroll er eksempel på fanesaker. 

Bildet er likevel ikke entydig. Det feministiske korstoget mot seksuell trakassering og sexpress kan sees på som en ny puritanisme og reaksjon mot for sterk «frigjøring», men nå utenfor kontroll av de religiøse.  

At disse feministiske kretsene ikke er villige til å bruke samme mål på Bill Clinton som på f.eks. høyesterettsdommer Clarence Thomas, vil mange oppfatte som hykleri. I virkeligheten er det eksempel på en ny slags moral som er en systematisk dobbeltmoral. Det skal gjelde forskjellige regler for dem på «den rette siden» og dem som er utenfor. Sporadisk har prinsippet vært brukt tidligere, f.eks. i krigsforbryterprosesser og i vårt hjemlige landssvikoppgjør, men har da alltid blitt kritisert. Det strider mot kristne forestillinger om rettferdighet, og også mot førkristne holdninger om «samme rett for Loke som for Tor». 

For endel år siden gjorde Eva Lundgren undersøkelser om seksuelle overgrep i kristne miljøer i Norge. Hun ble derfor blitt betraktet som en militant feminist, men hun kan tenke prinsipielt. Følgelig har hun nå fordømt Clinton, ut fra den logikk at han skal måles med samme mål som ethvert annet maktmenneske som misbruker sine omgivelser. I USA ville presidentens propagandamaskin gitt signal til pressen, som omgående ville stemple Eva Lundgren som «Clinton-hater» og det som verre er. USA er blitt et «multikulturelt samfunn», hvor tradisjonell kristen moral nå er i ferd med å bli erstattet av nye regler. 
  

EPILOG: 
Turbulensen omkring president Clinton tok ikke slutt så fort. Det ble forlik i Jones-saken (Clinton betalte en større erstatning til Paula Jones). 29. juli 1999 ble han ilagt bot og erstatning på $90000, for å ha forklart seg falskt. Dommeren som gjorde dette, var nevnte Susan Webber Wright. Clinton anket ikke.
 
Se om mer etterspill i  Dagbladet, Monica og Linda Tripp, i denne samlingen.