Undertegnede er ikke historiker som Lars Borgersrud, eller folkerettslærd slik som Egill Aarø. Likevel tillater jeg meg å komme med noen betraktninger i den foreliggende diskusjon.

En kjent figur i Bergen før krigen var Gabriel Lund, krigskommisær med obersts grad, om jeg husker riktig. Om morgenen 9. april 1940 tok han på seg uniformen og spaserte mot byen fra sin bolig på Minde. Ved søndre ende av gamle Nygårdsbro sto en norsk vakt, som gjorde honnør. Ved nordre ende sto en tysk vakt, som gjorde det samme. Lund fortsatte til sin arbeidsplass på Bergenhus, hvor han satt og ventet på mobiliseringsordren. Saken var at et medlem av den paralyserte Nygaardsvold-regjeringen hadde fått stukket en mikrofon opp i ansiktet på Østbanestasjonen i Oslo, og der bablet noe om «full mobilisering». Men det var ikke så: Ingen kirkeklokker eller luftvernsirener lød med sine kjente signal, verken i Bergen eller andre steder. Regjeringen hadde vedtatt å kalle inn mannskaper pr. post med frammøte et par dager senere, såkalt stille mobilisering, noe som er et beredskapstiltak og forberedelse til en mulig krig..

Gabriel Lund fikk derfor ikke gjort stort 9. april. Han prøvde å ta det igjen noen dager senere, da han sammen med noen andre tok kontakt for å assistere norske styrker i Voss-traktene. Tyskerne oppdaget det og arresterte gjengen. Utpå sommeren 1940 ble de trukket for retten, der Lund ble dømt til døden. Lund & Co befant seg nemlig på område kontrollert av tyskerne, altså okkupert, og da foreligger det en viss lydighetsplikt. Det samme mente både Administrasjonsrådet i Oslo og myndighetene i Trondheim, som arbeidet med å sette i stand flyplassen på Værnes til bruk for tyskerne.

Lunds forsvarer var den kjente høyesterettsadvokat Albert Wiesener.  Han overveide å prosedere på at det ikke hersket juridisk krigstilstand i Norge før ca. 21.april, da tyskerne gav opp å forhandle med regjeringen og hentet Joseph Terboven til landet. Denne taktikken ble oppgitt, da Wiesener fikk hint om at tyskerne ikke tenkte å fullbyrde dommen, bare statuere et eksempel. Lund fikk i stedet et «ærefullt fangenskap», og satt på Møllergata 19 uten å lide noen overlast. Etter krigen skrev han den interessante boken «Dødsdømt», som senere ble trukket tilbake, men som sannsynligvis ennå kan skaffes gjennom bibliotekene.

Dommene over Lund og hans hjelpere var i samsvar med Folkeretten og ingen krigsforbrytelse fra tysk side. Om norske myndigheter drev krig i andre deler av landet eller utenfor det, eller om det foreligger en kapitulasjonsavtale, spiller liten rolle. Spørsmålet er hvem som faktisk kontrollerer et område. Dette burde være utgangspunktet når Aarø og Borgersrud diskuterer folkerett.