Serberne er riktignok ortodokse kristne, men muslimene er historisk sett serbere, gjerne fattige bønder som gikk over til islam for flere hundre år siden da området sto under tyrkisk herredømme.

Forholdet til kroatene er lignende: De kom under innflytelse av Østerrike/Ungarn og ble katolikker. Begge grupper kom på feil side i begge verdenskriger, eller var ihvertfall mer vennlig innstilt til taperne enn de krigerske serberne. Hvor mange muslimske bosniere deltok f.eks. i de tyske styrker på østfronten under siste krig? Var det 15000 eller 18000?  Fra serbisk synspunkt blir spesielt muslimene dobbelt forrædere: Mot kristendommen noen hundre år tilbake, og mot den rette siden i andre verdenskrig.   

Salig Mao skrev  i sin tid om «landsbygda» som skulle gjøre revolusjon og ta makten fra «byene». Ikke rart at serberne, trofast allierte med seierherrene i to verdenskriger, kan føle seg skuffet. Odd-Bjørn Fure antydet i sin pamflett «Kampen mot glemselen» at en sterkere bevissthet om tyskernes folkemord kanskje kunne ha forhindret serbernes etniske rensning mer enn 50 år senere.  I likhet med Brundtland  prøver Fure å være politisk korrekt og tar følgelig feil. Forbildet må søkes i en annen retning. Voldtekter mot de beseiredes kvinner var en sovjetrussisk spesialitet, og alminnelig etnisk rensning ble Titos serbiske  partisaner godt trenet i da de drev ut eller på annen måte skaffet av veien en halv million tyskere fra Jugoslavia.   

Men vil bilder være en bedre dokumentasjon enn skrevet historie, slik som Randi Halgjem synes å mene?  Et kjent bilde fra  Jugoslavia som skulle vise innesperrede muslimer i en serbisk leir, var tatt under et møte med pressefolk inne i en ordinær militærleir, og viste nysgjerrige utenfor  piggtråden. Bedre er det ikke med «dokumentariske» bilder fra 2. verdenskrig. En haug med lik kan være fra en tysk konsentrasjonsleir, eller det kan være fra opprydding etter allierte bombeangrep på Dresden. Et tog som angivelig skal være fylt med rumenske jøder på vei til utryddelse kan godt være fotografert på sentralstasjonen i Hamburg i 1948. Bilder viser sjelden «virkeligheten». Bildene  er kun symboler, og alt som blir symboler, mister fort kontakt med den virkeligheten som engang lå bak.   

En tysk soldat fra Øst-Preussen på vei vestover forteller om en opplevelse i en by i nærheten av Buchenwald 16. juni 1945. Fra et godstog på et sidespor hørte han jammer og rop fra de forseglede godsvognene. Vognene var fylt med tilfangetatte tyskere. Da soldaten mange år senere kom til USA, fikk han kontakt med tidligere amerikanske offiserer som kjente til saken. Personene i vognene var «skuespillere» som etter noen dagers eller ukers opphold i vognene var tilstrekkelig utmagrede, halvdøde eller døde til at de kunne plasseres i leirene og filmes som offer for tyske grusomheter. Regissør var den kjente skrekkfilm-mesteren Alfred Hitchcock, og filmens første publikum var ved Nürnbergdomstolen. Senere har vi andre fått se utdrag og enkeltbilder i utallige dokumentariske beretninger.   

Bildet ovenfor, «Gutten fra ghettoen», har stor symbolverdi. Det er bl.a. brukt av Odd-Bjørn Fure på omslaget til hans bok «Kampen mot glemselen».  3 nålevende personer har hevdet å være gutten på bildet. Ifølge en av dem, Israel Rondal i London, er det  tatt under en tysk razzia mot svartebørshandlere i 1943. Den mest sannsynlige kandidaten Tsvi C. Nussbaum, lege i New York (til venstre), havnet i Bergen-Belsen. Denne senere så beryktede leiren var da transittleir for personer som skulle utveksles med tyskere som var sperret inne i allierte land.