Angrepskrig
Av Olav Engen


 
I BT lørdag 29. oktober har Gunnar Garbo et innlegg med overskriften «Både idealister og mordere», om de norske frontkjemperne. Hans hovedanklage mot denne gruppen er at de deltok i en angrepskrig, som ifølge folkeretten var forbudt. Det vil si: Angrepskrig ble forbudt av Nürnbergdomstolen i 1946. Folkeforbundet, forløperen til FN, hadde nok uttalt seg mot angrepskrig, men uten å definere begrepet og uten uttrykkelig å forby handlingen.

Garbos generasjon og de etterfølgende 68-erne har opphøyet Nürnbergdomstolen til en hellig status. Den kritikken som ble reist, blant annet av senere president John F. Kennedy i boken «Profiles in Courage» er blitt oversett og glemt.

Som vi vet, har det vært nye kriger etterpå. I Afghanistan kunne angriperen, USA, påberope seg et mandat fra FN. Teorien var at USA var blitt angrepet 11. september 2001, av en organisasjon ledet av en tidligere CIA-agent og forretningsvenn av Bush-familien, Osama bin Laden, og at denne hadde base i Afghanistan. Senere er saken blitt grundig etterforsket, både på Guantanamo og andre steder, uten at det er kommet fram noe som bekrefter den opprinnelige antakelsen.

Angrepet mot Irak i 2003 ble lansert som en forkjøpskrig, for å hindre de daværende makthaverne å angripe USA eller nabolandene med såkalte «masseødeleggelsesvåpen», inklusive atomvåpen. Dette holdt heller ikke stikk. I begge disse tilfellene har forsvars- eller forkjøpskrigen utviklet seg til å bli kamp om kontroll over et territorium. For en menig soldat må det være problematisk å bli pådyttet ansvaret for å «skjønne» for- og etterspill, årsaker og motiver, slik som Garbo synes å kreve.

I andre verdenskrig var Sovjet-Samveldet først ansett som en angriper – landet hadde jo gått løs på Finland. Både Hitler selv og hans generaler påsto hele tiden at de var nødt til å angripe Sovjet i juni 1941, fordi Stalin sto klar til å angripe. Med andre ord et forkjøpsangrep. Det er senere blitt bekreftet, bl.a. av russiske forskere, at Stalin ganske riktig var i ferd med å gå mot vest for å berge Europa fra fascismens svøpe, et formål som mange i dag sikkert vil være enig i er riktig og edelt. Men sjefsanklager Robert Jackson hadde ingen forståelse for det tyske synet:
 
Vi må gjøre det klart for tyskerne at den forbrytelsen deres ledere er tiltalt for, ikke er at de tapte krigen, men at de startet den. Og vi må ikke tillate at vi selv blir trukket inn i en diskusjon om årsakene til krigen, for vårt standpunkt er at ingen klagemål og ingen politikk kan rettferdiggjøre en angrepskrig. Slike kriger må på det sterkeste bli fordømt som politisk virkemiddel.

Etter Kosovokrigen i 1999 var mange av den oppfatning av angrepet på Serbia var en krigsforbrytelse etter definisjonen fra Nürnberg, og at de ansvarlige burde straffes. Det gjaldt blant annet den eneste gjenlevende av anklager-teamet fra Nürnberg, Walter Rockler. Svaret kom fra NATO’s talsmann Jamie Shea 17. mai 1999:

Som dere vet, så vil det ikke være noen internasjonal domstol eller noe krigsforbrytertribunal for Jugoslavia hvis det ikke var land som støttet dem. NATO-landene har vært i første rekke blant dem som opprettet disse to institusjonene, har betalt dem og støttet aktivitetene fra dag til dag. Det er vi som opprettholder internasjonal rett, og vi krenker den derfor ikke.

I klartekst betyr dette: «Vi har makten, vi betaler og vi lager reglene». Logikken er den samme som brukes når ungene spiller fotball på løkka: «Det er jeg som eier ballen, så da er det jeg som bestemmer».   Når vi tenker etter, var det nok det samme som skjedde i Nürnberg for 60 år siden.
Bergens Tidende, 2. november 2005