Situasjonen er altså forskjellig fra 1978, da Thorkild Hansen gav ut «Prosessen mot Knut Hamsun», boken som er grunnlaget for filmen. Også da var kritikkene overstrømmende gode i begynnelsen, men det slo fort om da man fikk tenkt seg om. 

Hva er forskjellen mellom filmen og boken? Boken har en utenforstående forteller og kommentator, Thorkild Hansen selv, som tegner et bilde av den politiske bakgrunnen, av myndighetenes virksomhet osv. Ofte ironiserer han, eller kritiserer myndighetene åpent. F.eks. setter han store spørsmålstegn ved rettsoppgjøret generelt, og ved Hamsun-saken spesielt. 

Per Olov Enquist har et annet grep. Den «objektive» fortelleren er borte, alt er sett gjennom hovedpersonenes briller. At filmen, i større utstrekning enn boken, blir et privat familiedrama, får så være. Som genre betraktet blir filmen mer tvilsom enn boken. Mange samtaler og situasjoner må være rekonstruert, diktet, eller stilisert ut fra forfatterens oppfatning og innlevelse. 

En alvorligere innvending er det at hovedrolleinnehaverne, store scenepersonligheter som de er, uimotsagt får dosere sine figurers synspunkter med overbevisningens tyngde. Myndigheter og motstandere er stort sett svake skygger i bakgrunnen, omtrent som i Kafka's «Prosessen». Thorkild Hansen refererte ihvertfall flere syn, selv om han ironiserte og tok avstand. 

Etpar eksempler: 

• Hamsuns sympati for Tyskland blir understreket. Å ta avstand fra tyskerne på grunn av konsentrasjonsleire, undertrykkelse av frihetselskende folk og massakrering av motstandere osv. blir ikke så naturlig når det egentlig var engelskmennene som hadde oppfunnet og praktisert alt dette tidligere. Hva blir virkningen hvis dagens skoleelever ser filmen, og etterpå finner lignende revisjonistiske synspunkter på Universitetsforlagets CD-rom om okkupasjonstiden? Sistnevnte verk ble sterkt kritisert for et år siden, men ikke trukket tilbake. 
• I Max von Sydows skikkelse blir Hamsun en helt, som tilbringer okkupasjonstiden med å redde nordmenn som er tatt til fange av tyskerne. Høydepunktet er Hamsuns artikkel 13. februar 1943 «Nu igjen!», med det beryktede ordene : «Dem om det!». I filmen kommer ikke den norske tolkningen fram i det hele tatt: At artikkelen var et spark til norske ungdommer på veien til retterstedet, og et et monumentalt uttrykk for hjerteløshet. 
• Filmen spikrer fast at Hamsuns siste bok «På gjengrodde stier» er et mesterverk. I virkeligheten var det flere vektige litteraturkritikere som dømte boken nord og ned, både i Norge og utlandet: «Et trist dokument, skrevet i følelser som er sløvet og med en inngrodd hjerne, oldingprat, som litterært verk en skamplett i vår bokheim.» Litt krasst kanskje, men ikke enestående.