Under et debattmøte på Universitetet 19. mars 1997 sa Hans Fredrik Dahl noe slikt til Fure, sitert etter minnet: «Du er en god, rettroende fundamentalist. Du er også en nybegynner innenfor denne grenen av historieforskningen, og jeg ønsker deg velkommen etter». I denne uttalelsen ligger det en antydning om at Fure muligens kunne komme til andre resultater hvis han begynte å grave. Det er en utvikling som flere, bl.a. Dahl selv, har gjennomgått. 

25. august har Fure et innlegg i BT: «Kritisk lys på Motstands-Norge innebærer ingen oppvurdering av nazismen». Der hevder han at jeg har misforstått når jeg et øyeblikk trodde at Dahls profeti var gått i oppfyllelse. Og slik kan det være. Mitt inntrykk, som kan være feil, er at Fure nå tar til orde for en begrenset og kontrollert revisjonisme, men bare til innenlandsk bruk. Thekla-ulykken 1/9 1945 er en liten pølse i den slaktetiden som en verdenskrig er,  og vil derfor ikke endre balansen noe særlig om den blir omtalt. Men Stridsklev gir i boken et sympatisk og alminnelig bilde av de 10 «nazister» som omkom, noe mange fundamentalister vil bli opprørt over. Det sikreste kan være alltid å fordømme skinheads, nynazister og gammelnazister i 3. og 4. ledd. I USA og Canada drives det klappjakt på oldinger fra Øst-Europa som på en eller annen måte kan tenkes å ha støttet tyskerne under krigen. Alt i den tro at det kan forebygge folkemord i framtiden 

I «Kampen mot glemselen» og på nevnte debattmøte spilte situasjonen i Jugoslavia en viktig rolle: Kan Europas unnfallenhet overfor de massedrap, massevoldtekter og etniske rensning som foregikk i Bosnia og Kroatia etter 1991, forklares ved defekter i forskningen om nasjonalsosialismen eller formidlingen av historiske erfaringer fra nazitiden? Som ventet kom man ikke fram til noe svar. Et innlegg av Jan Blaha: «Sannheten, hvem har skylden» (BT 26/8) kan bringe oss litt nærmere. 

Kampen mot glemselen er noe man har lykkes med i det tidligere Jugoslavia. Serberne husker hvordan de gjennom flere hundreår og to verdenskriger har kjempet mot to imperier, det Habsburgske og det Ottomanske, med støtte og sympati fra et tredje: Russland/Sovjet. Kroater og bosniaker sviktet. De siste ble muslimer for å kunne tjene de tyrkiske okkupantene, og fortsatte forræderiet under 2. verdenskrig. F.eks. kjempet ca. 18000 bosniaker på tysk side. 

Den gode trygge «konsensusen» som Fure gikk inn for i sin pamflett og som han hevder var til stede tidligere, består av flere trinn: 

• Hva som fant sted. Meningsforskjell om dette kan i noen utstrekning avklares ved forskning, f.eks. hvor mange som omkom i Auschwitz, Dresden eller Hiroshima, men det vil som oftest bli igjen et visst slingringsmonn. 
• Hvordan hendelsene skal tolkes. Krigspropaganda, som historisk sett er opprinnelsen til «konsensusen», vil regelmessig  søke å demonisere motstanderen og tillegge ham de verste motiver. I denne gruppen finner vi en rekke populære myter, både nasjonalt og i større sammenhenger. 
• Hvilke hendelser i historien som skal utelates, glemmes, bortforklares eller pyntes på. Et interessant tilfelle er den utstillingen som Smithsonian Institute planla i anledning av 50-årsdagen for atombomben, og som måtte avlyses etter press. Les f.eks. «Hiroshima's Shadow» (Pamphleteer's Press, 1998), eller «Fallout» av Paul Boyer. 

Man må alltid ta høyde for propagandamessige overdrivelser, også i den massive anti-serbiske propagandaen vi har sett. Men forutsatt at noen av skrekkhistoriene om voldtekt og etnisk rensning er sanne, hvem er det mest sannsynlige forbilde for serberne? Tyskerne, deres århundrelange fiende og motstander i verdenskrigene? Eller russerne, allierte og sympatisører i en like lang periode? 

De historikere som har startet der krigspropagandaen sluttet, som har akseptert dogmet om nazismens ensidige sivilisasjonssammenbrudd, og som har gjort et skjevt og pedagogisk utvalg av hendelser, har derfor ikke hjulpet oss til å forstå det som skjer i dag. 
 

Les gjerne Odd-Bjørn Fures artikkel i BT 25 august 1998