|
Hanne
Sophie Greve og Telavåg Av Olav Engen |
|
| I et intervju i BT for 5. mai har Hanne Sophie Greve noen betraktninger om Telavågtragedien, som hun kaller statsterrorisme. «Det er for enkelt å kalle det som skjedde for en hevnaksjon», sier hun. De som besøker Nordsjøfartmuseet i Telavåg får servert akkurat denne enkle historien. Den stemmer forresten med den framstillingen av okkupasjonstiden som rådde grunnen i lærebøkene i 1950- og begynnelsen av 1960-årene: Noen tyskere, særlig Terboven, var besatt av personlig ondskap, men for øvrig var visstnok tyskerne i sin alminnelighet ganske greie, ettersom de snart skulle bli våre allierte i den kalde krigen mot Sovjetsamveldet. Men ifølge intervjuet har også menneskerettsdommer Greve et forenklet syn. «Statsterrorisme» utføres av skurker. De som er på vår side, dvs. de gode, bedriver «kamp mot terrorisme» eller lignende. Hvordan hun vil skille juridisk mellom disse to vurderingene av like handlinger, får bli hennes sak. La oss i stedet prøve å beskrive hva som skjedde i Telavåg. For en tid siden hadde enkelte aviser en liten melding om de to norske agentene Mutt og Jeff. Disse var opprinnelig i tysk tjeneste og ble sendt til England der de ble «snudd» og brukt til å sende desinformasjon til tyskerne. Hva slags desinformasjon? «De lurte blant annet nazi-lederne i Berlin til å tro at britene hadde planer om en invasjon i Norge» står det i meldingen. Flere må være blitt lurt, blant annet norske historiefortellere som skråsikkert hevder at det var slike planer. For ikke å nevne norske motstandsfolk, litterært beskrevet i Sigurd Evensmos klassiske «Englandsfarere». En mer oppdatert innsikt får vi ved å lese den kinesiske militærstrategen Sun Zi. «Krigføring er kunsten å villede», skrev han for 2500 år siden. En av hans mange typer spioner er «spioner som ofres». Deres oppgave er å bringe med seg falske opplysninger som de røper for motparten når de blir fanget. Om vitnemålene kan støttes av materielle bevis, så meget bedre. I standardversjonen om Telavåg blir det lagt vekt på to gestapomenn som ble skutt av agenter sendt over fra England, hvorpå stedet ble brent ned som hevn. Man legger mindre vekt på tyskerne fant et større våpenlager i et sjøhus. Men det var nettopp våpnene, ikke mordene, som fikk tyskerne til å ane forberedelse til en invasjon med støtte av lokal gerilja. Og denne tyske reaksjonen måtte være forutsett fra planleggernes side. Vi kan jevnføre med både nyere og eldre eksempler. Hva ville for eksempel Churchill gjort da han var koloniminister, og han fant tilsvarende våpenlager i en kurdisk eller kenyansk landsby? Ikke umulig at befolkningen ville blitt flyttet og landsbyen jevnet med jorden av hans kompanjong Bomber-Harris. Under Boerkrigen bekjempet engelskmennene gerilja ved å konsentrere den spredte bondebefolkningen fra bushen i store samleleirer, derav betegnelsen konsentrasjonsleir. Vår venn Ariel Sharon reagerer på lignende måte på våpenlager hos palestinerne. Adskillige flere hus enn i Telavåg er etter hvert ødelagt der i forsøkene på å «ødelegge terroristenes infrastruktur». Med våpenlagrene i hovedrollen, ikke hevnen, blir Telavåg en mindre utgave av Majavassaffæren høsten 1942. I alt 34 personer ble skutt, medregnet 10 gisler i Trondheim. Hensikten var åpenbart å skremme befolkningen fra å støtte forberedelsene til den antatte invasjonen, på samme måte som Churchills og Sharons aksjoner skulle skremme befolkningen fra å støtte terrorismen. At formålet var å skremme de allierte fra å sette i gang invasjonen, virker mildt sagt noe søkt, hvis Hanne Greve er riktig referert. |
||
|
Bergens Tidende, 7. mai 2003 |
