Kriger er jo ikke noe ukjent fenomen. Nylig opplevde vi Kosovo-krigen, og etterdønningene etter 2. verdenskrig kan merkes fremdeles.

«Kunsten å krige» kom første gang på norsk i år (1999). I Skandinavia var danskene først (1988), deretter kom svenskene (1997). Andre var raskere. En fransk utgave kom i 1772, en russisk i 1860, begge ble studert med interesse i de respektive land. Av spesiell interesse for oss er at det kom 2 engelske utgaver omkring 1910, som ganske sikkert var kjent av Winston Churchill. Flere av Mester Suns prinsipper ble ellers praktisert av Churchills læremester, den senere speiderleder Baden-Powell, under Boerkrigen 10 år før.

Det er opplyst at under Gulf-krigen i 1991 hadde alle amerikanske soldater fått utdelt hvert sitt eksemplar av «Kunsten å krige». Noen av oss husker kanskje alt snakket om en landgang fra sjøsiden, og om Saddam Husseins forberedelse av et forsvar mot dette. Det virkelige angrepet kom over land, i form av en omgående bevegelse rundt de irakiske forsvarslinjene.

Mester Suns hovedprinsipp er at en helst skal unngå å krige, og i størst mulig utstrekning svekke fienden ved å villede ham. Her er den kanskje mest kjente sentensen:

Å kjempe hundre slag og vinne hundre seire er ikke toppen av dyktighet. Å ikke kjempe og underlegge seg fiendens styrker er toppen av dyktighet.

Denne godbiten synes jeg er best på engelsk:

All warfare is based on deception. Hence, when able to attack we must seem unable; when using our forces, we must seem inactive; when we are near, we must make the enemy believe we are far away; when we are far away, we must make him believe we are near - - -. 

I den norske oversettelsen lyder det slik:

Krigføring er kunsten å villede.  Derfor, når ens ferdigheter er gode,  gi inntrykk av udugelighet; når en kan anvende styrker, gi inntrykk av at de er uanvendbare;  når en er nær, gi inntrykk av at en er langt borte - - -.

Det er sikkert ikke lett å oversette gamle kinesiske tekster. Særlig problematisk kan abstrakte uttrykk være. Eksemplet viser at den gode norske oversettelsen i blant kan være litt for filologisk der den engelske er mer militærteknisk rett på sak.
Her er noe av det Mester Sun har å si om spioner:
 

• En bruker fem slags spioner: lokale spioner, indre spioner, vendbare spioner, spioner som ofres og spioner som spares. Når alle disse fem aktiviseres, er det ingen som forstår deres virkemåte. 
   
• Lokale spioner betyr å ta i bruk lokale personer på fiendens territorium; 
• indre spioner betyr å ta i bruk fiendens embetsmenn; 
• vendbare spioner betyr å ta i bruk dem som er spioner for fienden; 
• spioner som ofres, betyr at vi sender ut falske opplysninger som vi lar våre spioner få vite, og som de sprer til fiendens spioner; 
• spioner som spares, er slike som skal vende tilbake med rapporter.

Mangel på kjennskap i Norge til Mester Sun har ført til at en har oversett opplagte forklaringer på mye av det som skjedde under okkupasjonen. Når man forberedte invasjon et sted sør i Europa, var det klokt å gi inntrykk av den skulle komme i Norge. Og metoden var bl.a. å bruke «spioner som ofres», dvs. proppe agenter med falske invasjonsplaner, sende dem til Norge og la dem eller deres norske kontaktpersoner bli tatt til fange. 

Moderne kriger, med sin enorme ressursbruk og vekt på sivile ødeleggelser, ville neppe blitt bifalt av mesteren: «Det er best å bevare fiendens stat intakt, bare nestbest å ødelegge den» uttaler han. Men bestikkelser ville uten tvil være i hans ånd: Milliarder til Russland fra IMF hvis Russland overtaler Milosevic til å kapitulere. Nye milliarder til gjenoppbygging i Serbia hvis opposisjonen avsetter samme. 

Kjøp boken, les og ha mange hyggelige stunder.

Kunsten å krige. Etter Sun Zi. 
ISBN 82-05-25431-1.  Gyldendal, 1999.