Litteratur om 11. september

LITTERATUR OM 11. SEPTEMBER
Av Olav Engen

****

Det er etter hvert kommet mange bøker som gir et alternativt syn på hendelsene 11. september 2001. Ganske tidlig begynte teorier å dukke opp på Internett. Allerede i Alternativt Samfunn nr. 4/2001 er det en kort notis om emnet. Det var mange ting som ikke stemte, eller som åpenbart var arrangert, som for eksempel:

Zacarias Mossaoui, som angivelig ville lære å fly, ikke å starte eller lande. Historien sirkulerer den dag i dag, selv om den er avsannet.
Mistenkelig aksjehandel i forkant av 11. september. Det ble spekulert i at visse aksjer, bl.a. i flyselskaper, ville falle i verdi etter angrepene. Først kom det overskrifter i avisene av typen «Terrorister med innsikt i vestlige finansmarkeder», men saken forsvant stille og rolig da det viste seg at sporene gikk i helt andre retninger, ett førte like til sentrum i selveste CIA.
En leiebil brukt av de angivelige kaprerne og som inneholdt Koranen og en flymanual for Boeing 767. Helt åpenbart et arrangert falskt spor.
Et pass tilhørende sjefskapreren Mohammed Atta, som på mirakuløs måte skulle ha seilt gjennom flammehavet og havnet i gaten et godt stykke unna World Trade Center.
Fjernsynsbilder av jublende palestinere som ble vist på TV like etter hendelsen, og som det viser seg må være tatt tidligere. (Tidsforskjell er skumle saker – da klokken var 10 formiddag i New York var den 17 i Palestina, noe som ikke stemmer med lengden av skyggene på TV-bildene.)

Siden media og myndigheter åpenbart holdt ting skjult eller gav misvisende opplysninger, er det ikke rart at tenksomme personer lette etter mer holdbare forklaringer. Noen spekulasjoner var naturligvis feil, men andre har vist seg å ha substans og er blitt bekreftet. En ting vi bør være oppmerksom på, er at de virkelige skyldige selv kan lansere feilaktige konspirasjonsteorier for senere å tilbakevise dem, og på den måten prøve å diskreditere alle alternative forskere. Historien om de 4000 jødene som var blitt advart og som ikke møtte på jobb i WTC 11. september, kan være fabrikkert i en slik hensikt (se «AS» nr. 1/2004, s. 48-49).

Bildene på denne siden viser øverst 3 gode bøker om 11.september. De faller i ulike kategorier. «The New Pearl Harbor» av David Ray Griffin søker å forklare hendelsene ut fra en bevisst politikk fra amerikanske myndigheter. Som det burde være kjent, men som historikere og journalister er tilbakeholdne med å fortelle, så var det opprinnelige Pearl Harbor i desember 1941 lagt til rette av Roosevelt i den hensikt å bringe USA inn i krigen.

Daniel Hopsicker i «Welkome to Terrorland» angriper fra en annen vinkel. For mange vil han være kjent som internettjournalist på http://www.madcowprod.com/. Hans perspektiv er fra grasrotnivå i Florida, der mange av de angivelige flykaprerne var elever ved en mystisk flyskole Huffman Aviation tilhørende en obskur nederlender ved navn Rudi Dekker. Var hemmelige tjenester involvert, fortrinnsvis CIA og/eller FBI? Mye tyder på det. Hopsicker utvikler ikke teorier eller gir forklaringer, men den likeframme beretningen gjør at leseren blir stimulert til å tenke selv.

Eric Hufschmid i «Painful Questions» tar for seg den tekniske siden. Han analyserer bilder og videoer, og spør om den offisielle forklaringen er i samsvar med fysiske lover. For de troende må det være en gåte hvorfor en tredje bygning, WTC7, styrtet på samme måte som nordre og søndre tårn, uten å være rammet av noe fly og uten å ha fått annet enn overfladiske skader. Det sannsynlige svaret er at alle tre bygningene ble tatt ned på en kontrollert måte ved hjelp av sprengladninger plassert på forhånd. De som husker fjernsynsbildene fra rivingen av Philips-huset i Oslo for noen år siden, vil bli slått av likheten.

Visstnok den første boken om 11. september var skrevet av franskmannen Thierry Meyssan, og hadde tittelen «11. Septembre 2001: L'effroyable imposture» (Det uhyggelige bedrageriet). Også han har en teknisk angrepsvinkel. Ved å undersøke skaden på veggen finner han ut at Pentagon ikke kunne være rammet av en Boeing 757 med et vingespenn på nærmere 40 meter, men av noe annet, for eksempel et fjernstyrt prosjektil. Meyssan’s bok er kommet i et opplag på 200000 bare i Frankrike.

For publikum kan slike tekniske analyser være vanskelige å følge, fordi de i stor utstrekning må benytte seg av tolkning av bilder og lignende. Mer innlysende synes det å være at den antatte piloten for Pentagon-flyet, Hani Hanjour, som knapt kunne fly en liten Cessna, umulig kunne ha utført en slik halsbrekkende manøver med en Boeing 757: Flyet kom inn i god høyde og stupte ned til nøyaktig grasplenhøyde samtidig som det gjorde en 270-graders sving og rammet Pentagon fra baksiden. Den logiske forklaringen må være fjernstyring eller forhåndsprogrammering, Boeing eller ikke.

Her skal vi se litt nærmere på en bok på nærmere 700 sider, skrevet av Michael Ruppert og med tittelen: «Crossing the Rubicon. The Decline of the American Empire at the End of the Age of Oil.» Ruppert er en tidligere politimann i Los Angeles, som nå er skribent og blant annet driver et betalingsnettsted fromthewilderness.com. I boken utnytter han politibakgrunnen, og legger opp undersøkelsen som en politietterforskning. Hovedvekten er lagt på motiv og anledning, mindre på tekniske detaljer.

Luftrommet omkring New York og Washington er blant de mest trafikkerte og best overvåkede i verden. På flere flybaser er det stasjonert jagerfly som kan komme på vingene på korteste varsel. Så snart et fly oppfører seg unormalt, bryter radiokontakten, avviker fra fastsatt kurs og lignende, går jagerne opp og undersøker. Dette er rutine og skjer ganske ofte. Hvordan kunne fire kaprede fly virre rundt i opp til et par timer uten at det etablerte apparatet ble satt i gang?

Det har vært rapportert i media, men ikke fulgt opp, at det akkurat 11. september foregikk en øvelse der deler av beredskapen ble testet. I virkeligheten foregikk det denne dagen mange øvelser som dels førte til at jagerflyene befant seg andre steder, dels at radarskjermene var fulle av falske signaler. Øverste ansvarlig for denne beredskapen var visepresident Richard Cheney, som derfor blir hovedskurken hos Ruppert.

I sin film «Fahrenheit 911» dokumenterer Michael Moore hvordan president Bush oppførte seg 11. september. Bush har gjentatte ganger fortalt at han så det første flyet på TV, det som rammet nordre tårn kl. 8.46 lokal tid. Vi vet jo at denne hendelsen ikke ble filmet, i alle fall ikke sendt på offentlig TV. Hvis vi antar at Bush virkelig så et flykrasj på TV, så var det i tilfelle arrangert for eksempel som et ledd i en beredskapsdrill. Bush ble deretter skysset inn i en skoleklasse hvor han leste eventyr om en geit. Forklaringen på denne noe eiendommelige oppførselen kan ifølge Ruppert være at man ønsket å holde sjefen unna slik at han ikke foretok seg noe uberegnelig. Den som hadde kommandoen i denne kritiske fasen, ble den før nevnte visepresident Cheney. Bush var bare en marionett og ikke en del av komplottet.

Ruppert har motivet klart: Oljen. Cheney er gammel oljedirektør. For USA gjelder det å skaffe seg kontroll over de minkende ressursene: Den som kontrollerer oljen, kontrollerer verden. Ruppert er blitt kritisert for sin ensidige vekt på dette motivet, som dessuten mister noe av sin kraft hvis teorien om abiotisk olje har noe for seg (se ramme). På den annen side er det jo ikke bare spørsmål om oljen finnes, men hvor lett tilgjengelig den er, og her ligger Midt-Østen godt an.

Boken «Rubicon» gjør det klart at oljen også har betydning på en indirekte måte. Vi vet at USA har svære underskudd på sin handelsbalanse med utlandet, men holder det gående fordi så mye oljepenger fra Midt-Østen blir investert i USA. Når Saddam Hussein i 2001 signaliserte at han ønsket oljeoppgjøret i EURO, var det et faresignal. Iran har antydet noe lignende, og løper derfor en stor risiko.

I sin tid som politimann oppdaget Ruppert at CIA var involvert i narkotikasmugling. Narko kan være en metode som hemmelige tjenester bruker for å finansiere sin virksomhet, men det finnes også andre grunner. På samme måte som med oljen er det store penger involvert, og disse ønsker man å hvitvaske inn i amerikansk økonomi. Ruppert klargjør at CIA alltid har hatt nær tilknytning til finanssenteret Wall Street, og at en av oppgavene er å beskytte den amerikanske økonomien. Etter seieren i Afganistan flyter heroinen atter fritt.

Boken er velskrevet og godt dokumentert, men ikke alle kapitler er like interessante. For denne anmelderen var det spesielt innblikket i de økonomiske irrgangene som var verdifull.

Abiotisk olje fra de store dyp

I Alternativt Samfunn nr. 3/2004 er det på side 57 en liten notis om en ny teori som verserer på Internett om dannelse av olje. I virkeligheten er teorien mer enn 50 år gammel, og stammer fra russiske og ukrainske geologer. Det finnes tallrike vitenskapelige artikler om emnet, men de er som regel skrevet på russisk og har vært ukjent i vest. Noen hevder at teorien har vært bevisst hemmeligholdt i vest, av forskjellige grunner.

Tegningen nedenfor viser på en forenklet måte forholdene ved oljeboring. Man borer ovenfra ned i reservoaret, som er vist i svart. Alle vestlige geologer har til nå trodd at oljen er dannet lokalt av planterester og annet organisk materiale, helst på gammel havbunn. Oljen stiger så oppover til den treffer et lag med ugjennomtrengelig materiale. Dette ser enkelt ut og er lett å tro på, men russerne har nå vist at vestlige geologer tar håpløst feil.

Gjennom 1940-og 1950-årene oppdaget de russiske ingeniørene at reservoaret på en eller annen måte fikk påfyll nedenfra, enda det ikke var noe annet der nede enn harde grunnfjellet. Forklaringen måtte være at oljen ble dannet dypt i jordskorpen, før den steg 100-200 km opp til eksisterende reservoar. Kjemisk sett er det meget plausibelt: Både karbon og hydrogen er til stede i store mengder.

Etter dette har russerne boret mer enn 300 produksjonsbrønner gjennom solid granitt og basalt. I Vietnam har de boret 20 brønner opp til 10 km dypt i feltet Hvite Tiger, og gjort landet til en oljeeksportør.

Når produksjonen i gamle oljefelter etterhvert går ned, skyldes det ikke først og fremst at oljeforrådet blir tømt, men at produksjonsbrønnene blir tilstoppet av sand og lignende. Løsningen kan være å bore nye brønner ved siden av, eller å utvikle teknikker for å rense eksisterende borehull.

Om denne teorien stemmer, vil oljen ikke ta slutt, men den kan etter hvert strømme saktere og bli vanskeligere og dyrere å få tak i.

Alternativt Samfunn, nr. 2/2005