Muhammed-karikaturene
Av Olav Engen

Hva gjør man når man har skrevet et debattinnlegg som ikke er godt nok for Bergens Tidende og Aftenposten? Man kan for eksempel sende det til Telemarksavisa i Skien.
.
Så leser en Erlings Gjelsviks spalte i Bergensavisen på lørdag, og lager en ny variant over samme emne.

Godt venstrehåndsarbeid.

 
Muhammeds bilde
(Telemarksavisa, 15. februar 2006)

Mange er positive til den «multikultur» vi nå skal ha i Norge, men få er i stand til å forklare hvordan den skal fungere. Fra gammelt av har vi ytringsfrihet, og vi har hatt lov til å drive gjøn med hva som helst, også religion. Noen ble støtt av filmen «Life of Brian», andre koste seg over den skjeve humoren, som atter andre ikke hadde noen sans for. Det samme skjedde med de karikaturene av profeten Muhammed som sto i Jyllandsposten for mer enn 4 måneder siden. Folk er jo så forskjellige.

§ 135A i Straffeloven setter forbud mot ytringer som krenker noen på grunn av etnisk opprinnelse, religion osv. «Som ytring regnes også bruk av symboler», står det.  Med det store antallet religioner og sekter som etter hvert finnes her i landet, er det ikke så enkelt å holde seg orientert om hva alle måtte føle seg støtt av. De religionene som er store og/eller har et veltrimmet PR-apparat, har ganske riktig mulighet for å gjøre sine preferanser kjent, men hva med de små og undertrykte? Derfor ser vi at Høyesterett mer eller mindre har gitt opp § 135A, slik at paragrafen nå stort sett er like sovende som blasfemiparagrafen § 142..

Jeg tror heller ikke at alminnelige muslimer i Norge er så opprørte som vi kan få inntrykk av fra media. De fleste av dem, eller deres forgjengere, er kommet frivillig til landet. «When in Rome, do as the Romans», som det heter på nynorsk. Man kan nok mislike eller opprøres av ett eller annet, men det er en ulempe som følger av det valget man en gang gjorde.

Hvem er det egentlig som har fordel av at TV-skjermene viser muslimer som demonstrerer, brenner flagg osv.? USA og Storbritannia har i lange tider hatt planer om militær aksjon mot Syria og Iran, men er ikke helt fornøyd med opinionen i Europa. Det kan da være praktisk med et muslimsk opprør som i hovedsak rammer europeere, mens amerikanerne sitter i bakgrunnen og gliser. Legg merke til i hvilke land at «demonstranter» går løs på ambassader og lignende.

Det som synes klart, er at opptøyene ikke er spontane. Noen sitter i bakgrunnen og puster til ilden. I diskusjonsprogrammet Holmgang på TV2 8. februar opplyste en deltaker som kom fra  en av Gulf-statene at det foregikk masseutsendelser av opphissende mobil-meldinger, med bilder og alt. Er det så utenkelig at CIA, MI6 eller Mossad står bak slike kampanjer? De har i hvert fall det tekniske apparatet som skal til. En annen indikasjon er at Fleming Rose, kulturredaktøren som bestilte karikaturene til Jyllandsposten, står svært nær de nykonservative ideologene i USA som  er de ivrigste krigshisserne. En mulig planlagt provokasjon altså, hvor planleggerne sørger for oppfølging underveis, slik at det utvikler seg som planlagt.

De muslimene som i lojalitet slutter opp om demonstrasjonene, og til og med går til voldelige aksjoner, blir etter dette ufrivillige medspillere til krigshisserne. Utenkelig, sier du? Nei, det er bare et nytt eksempel på smart psykologisk krigføring.



Komiske karikaturer
(Bergensavisen, 15. februar 2006)

Avisene flommer over av leserbrev og kommentarer om de nå så berømte karikaturene av Muhammed. Kvaliteten er så ymse, men i sin spalte 11. februar  har Erling Gjelsvik kommet nær kjernen i saken. Problemet er å balansere mellom to politisk korrekte prinsipper, nemlig «ytringsfrihet» og «multikultur». Gjelsvik, i motsetning til blant annet vår kjære utenriksminister, tar så avgjort parti for ytringsfriheten. Muslimer i Norge er jo stort sett innvandrere, og når de har ønsket å bosette seg her, får de ta skikken der de er kommet. Det betyr at de, i likhet med alle andre, risikerer å føle seg krenket en gang i blant. «Tåler man ikke den påkjenningen, er man ikke skapt for å leve under slike betingelser», skriver Gjelsvik i en fortettet setning som fortjener å bli husket.

På ett punkt synes jeg at Gjelsvik er noe troskyldig når han skriver at «angrepene på de norske legasjonene i Libanon, Syria og Iran er åpenbart orkestrert av disse politistatenes egne myndigheter». Kanskje, men en annen mulighet ligger i luften. Hvem er det egentlig som tjener på opptøyene? For noen dager siden gikk utenriksminister Condoleezza Rice i USA ut med denne uttalelsen:

Iran og Syria har gjort alt de kan for å piske opp stemningen og bruker dette til å fremme egen sak. Verden bør holde dem til ansvar for dette.

USA har som kjent i lengere tid hatt både Syria og Iran på sin liste over nye mål, men har slitt med en skeptisk opinion i Europa. Den anti-muslimsk bølgen i kjølvannet av karikatursaken kommer derfor i rette tid.

Nordmenn er i alminnelighet naive, og tror på det de hører. Vi burde være klar over at hemmelige tjenester som CIA, MI6 og Mossad ikke er ukjent med å organisere falske terror-handlinger for å legge skylden på andre. Så lenge det motsatte ikke er klart bevist, er det derfor en mulighet for at fremmede agenter, ikke syriske eller iranske myndigheter, er de som har «orkestrert» ambassade-angrepene.

Kanskje er hele karikatursaken en planlagt provokasjon? Mistanken er der, siden kultur- redaktøren i Jyllandsposten som bestilte og trykte tegningene, har nære bånd nettopp til krigshisser-kretser i USA. Om imamene og de demonstrerende muslimene har fått drahjelp fra påvirkningsagenter eller ikke -  de spiller ufrivillig spillet til de amerikanske antimuslimske korsfarerne.
   
Februar 2006