|
Et barn av krigen forteller sin historie Av Olav Engen |
|
Omslagsbildet viser forfatteren som 11-åring
«Røtter» nr. 3/2002. Bildet viser Rigmor Remers Hanssen som 3-åring i 1945. Hun er nå sekretær i NKBF. |
I Norge skal det finnes minst 10000 krigsbarn, dvs. barn av tyske okkupasjons-soldater og norske mødre. Etter hvert er de blitt mer synlige. Det er bl.a. satt i gang forskning for å finne mer ut om deres skjebne etter krigen. Krigsbarna har organisert seg i to foreninger Den ene, Norsk Krigsbarnforbund, gir ut medlemsbladet «Røtter», hvor vi i siste nummer (3/2002) finner en erklæring fra Statsministerens kontor, som slutter slik: På vegne av den norske stat vil jeg beklage den diskriminering og urettferdighet krigsbarna har vært utsatt for.Noen vil synes at Statsministerens ord er fine greier. Andre mener beklagelser er verdiløse hvis de ikke blir fulgt opp av en dypere forståelse om hva som skjedde. Mer enn en selvbiografi En av stifterne av Krigsbarnforbundet, Per Arne Löhr Meek, har nettopp gitt ut en bok om sitt liv, Lebensborn 6210, som kan bidra til bedre innsikt. Boken er mer enn en alminnelig familiehistorie eller selvbiografi. Den statsministeren som er nevnt ovenfor, og som har erklært at han vil avskaffe mobbing i skolen, kan få noen tips om mekanismene bak fenomenet. En oppmerksom leser vil videre få innblikk i samfunnsforhold for 50-60 år siden. Boken begynner med møtet i juni 1943 mellom hans mor og den tyske flyoffiseren Heiner Löhr som ble hans far. Heiner, alias Heinrich eller Heinz, som var flyinstruktør og ingen aktiv kriger, fikk et oppdrag å fly en delegasjon viktige personer til Værnes. Det tok litt lenger tid enn beregnet, så han tilbrakte noe av ventetiden i Trondheim, der han traff en 17 år gammel jente. Liv Meek var fra Olderøya utenfor Hitra, og «tjente» i Trondheim. Unge jenter fra utkantene ble ofte tjenestejenter i byen. Ellers blir hun beskrevet slik av sin sønn, og det er ingen grunn til å tvile på det: «Hun hadde både styrke og stolthet, og hun var intelligent.» Skar av håret Per Arne ble født 19. mars 1944 på et av Lebensborns fødehjem. Mor og barn oppholdt seg der og hadde det bra inntil freden brøt løs. Det har vært fortalt mange eventyr om Lebensborn, for eksempel at institusjonen skulle være avlsstasjoner for utvikling av ren arisk rase. I Löhr Meeks beskrivelse er Lebensborn en human og menneskevennlig institusjon, og han dokumenterer dette ved å gjengi forordninger og reglementer. De som bodde i Lebensbornhjemmene, måtte riktignok ha attest for å være rasemessig verdifulle, men «om utfallet av den rasemessige vurderingen er negativt, skal den vordende mor bli anbrakt i et norsk hjem for Lebensborns kostnad». Abort ble ansett som et mord på framtidige generasjoner. Så kom hjemturen med dampbåt fra Trondheim til Olderøya, der siste stykket foregikk i robåt med morens yngre søsken ved årene. Noen ungdommer tok dem igjen. I mangel av saks skar de håret av «tyskertøsen» med en sløv kniv, mens den 14-15 måneder gamle ungen så på og illskrek. «Det er løgn» Er det riktig det vi har hørt, at det var det forbitrede «folket» som aksjonerte? Nei, mange av tilskuerne reagerte med avsky. Den nøkterne fortellingen bringer i minnet Jens Bjørneboe, som skildret de første dagene etter 8. mai i sin bok «Under en hårdere himmel»: Det er løgn, det som stod i avisene efterpå, at det norske folk ville ha gjengjeldelse. Så dårlig er ikke det norske folk. Vi har mange feil, det skal Vår Herre vite, men vi er ikke smålige og ikke slik som avisene ville ha det til. Det var ikke vi som ville det. Vi var fulle av takknemmelighet og glede. I tre dager. - - Det var visst den fjerde dagen engelskmennene våre kom hjem.Selv om Bjørneboe muligens tar seg visse dikteriske friheter, så er han inne på noe vesentlig: Stemningen ble pisket opp. Mange, som de nevnte ungdommene på Hitra, ble oppildnet og vekket til dåd, mens mange, flere enn vi tror, beholdt fatningen. Det var forresten ikke enkelt å være nøktern i de dagene, for man ble lett stemplet som «stripet», «nazivennlig» og lignende. Nazistisk propaganda Skolegangen skildres som et nesten sammenhengende mareritt. I sannhetens interesse bør vi slå fast at det er flere faktorer inne i bildet: Flytting til et nytt sted med avvikende dialekt, lausunge (riktignok med stefar), venstrehendt, en lite forståelsesfull lærer osv. Men det å være «tyskerunge» gjorde nok utslaget. La oss se på hvordan det statlige Krigsbarnutvalget vurderte situasjonen høsten 1945: Men en må gå ut fra at hele vår oppfostrings- og undervisningspolitikk i årrekker framover vil være rettet mot å avverge enhver form for nasistisk propaganda ved å innprente hos mødrene og ikke minst hos barna en varig avsky mot dem som hærtok vårt land på skjendig vis og som forfulgte og pinte det norske folk på alle opptenkelige måter og mot den åndsretning i vårt eget land, som ga støtte til disse skjendselshandlinger På leit etter røttene I sin bok om NS-barn, «De kalte oss naziyngel», har Baard H. Borge beskrevet flere lærere som i likhet med Per Arnes søkte å gjennomføre dette statlig sanksjonerte programmet i folkeopplysningens tjeneste. Det var kanskje den verste torturen, for i klasserommet kan man jo ikke løpe vekk eller slå igjen. Ennå omkring 1960 var det mulig for gutter, særlig fra kystkommuner, å «gå til sjøs». Det ble løsningen for Per Arne. Der traff han en tysk matros som hadde gjort tjeneste i Norge under krigen og snakket godt norsk. Det gav støtet til det første forsøket på å finne røttene i Tyskland. Språkproblemer gjorde at sporet fra den gang ikke ble fulgt opp, og ble ikke gjenopptatt før 1984. Tetter hull i slektstavlen Boken skildrer de mange problemer og blindspor som letingen førte til. De sparsomme opplysningene som fantes, var forurenset av fantasi-historier som den snille morfaren, i beste mening, hadde fortalt sin lille dattersønn som spurte og grov. De mange varianter av farens fornavn er allerede nevnt. Metoden ble å skyte i blinde: Det ble skrevet hundrevis av brev til diverse Löhr'er i Tyskland, funnet ved hjelp av telefonkatalogen. Det var faktisk et slikt brev som til slutt brakte resultater, først en velvillig tremenning og senere resten av familien. Dermed kan historien være avsluttet, med en happy end. Røttene er funnet, sjelefreden opprettet, og en ny gren av slekten etablert. Det ovenfor nevnte medlemsladet «Røtter» har gjerne en slik solskinnshistorie i hvert nummer. Langt fra alle historiene ender så godt. Det inntrykket en leser sitter igjen med etter å ha lest både denne boken og «Røtter» er at det i det store og hele er positivt å vite om slekten. For de direkte berørte generasjonene kan det være mye som stenger, men tredje generasjon, altså krigsbarnebarna, kan ha behov for å tette hullene i slektstavlen. Skolestilaktige beretninger Det er verd å merke seg at de færreste som treffer fedre eller får dem beskrevet av pårørende, føler «avsky mot dem som hærtok vårt land på skjendig vis». På en måte fikk de altså rett, de som i 1945 ville deportere krigsbarna til Tyskland eller andre steder, fordi de kunne bli en framtidig femtekolonne. Et krigsbarn skrev for eksempel i «Røtter»: «- - - det må bli slutt på fortielse, familiehemmeligheter og skamfølelse pga. at slektstreet har et tysk innslag. Det må også bli slutt på den svart-hvitt-tenkningen som har preget norsk krigs- og etterkrigshistorie.» Lebensborn 6210 spenner fra det hverdagslige til det dramatiske, fra det som forfatteren selv litt betenkt karakteriserer som «skolestilaktige» beretninger fra sjømannsliv og familiehygge på campingtur til djupdykk ned i en traumatisk barndom og Per Arne Löhr Meeks leting etter sin tyske far og sin fars familie.Virkelighetsnært Personlig synes jeg at de nevnte skolestilaktige innslagene ikke skjemmer boken, men tvert imot er en styrke. For det første er de korte, og for det andre blir beretningen mer virkelighetsnær. Det er en virkelig person som skriver, ikke en litterær figur. Videre kan vi merke oss at beretningen er enkel og nøktern, uten patos, indignasjon eller hat. Dermed blir virkningen sterkere, i hvert fall for denne leseren. Jeg kunne faktisk tenkt meg boken brukt i undervisning. Det bør være litt av hvert å lære, enten en er interessert i mobbing, baksiden av frigjøringsrusen eller ganske enkelt et tidsbilde. Boken er kronologisk, men likevel ikke en fortelling fra A til Å. Den er snarere organisert som en samling lesestykker. Til slutt er det et verdifullt utvalg av nøkkeldokumenter om Lebensborn og krigsbarn, avisutklipp med mer. Noe finnes i form av faktaruter på tekstsidene. Bare så synd at boken er litt vanskelig å få tak i. Per Arne Löhr Meek: Lebensborn 6210 |
|
|
Dagen, Bergen, 9. desember 2002 |
