|
Ro
omkring landssvikoppgjøret
Av Olav Engen |
|
|
I VG for 9. april har Terje Herrem noen betraktninger om landssvikoppgjøret som ikke bør stå uimotsagt. Noen av hans konkrete opplysninger er direkte misvisende: «Etter 3 år satt bare 150 torturister og grove landssvikere i fengsel». Offisiell statistikk i «Innstilling fra Landssvikutvalget 1955» sier at pr. 1. april 1948 satt 262 i varetekt og ventet på dom, 3786 dømte satt inne etter pådømt frihetsstraff, til sammen 4048. Det er mulig at Herrem har klart å skille mellom soning i fengsel og leir, eller mellom grov og mindre grov landssvik. I så fall er forekomsten av «grove» landssvikere forsvinnende liten sammenlignet med resten. Mer statistikk i runde tall: I alt fikk vel 20000 frihetsstraff, enten ved dom eller forelegg. Vel 28000 fikk annen straff, vesentlig bøter eller inndragning, og noenogførti tusen saker ble henlagt eller fikk påtaleunnlatelse. Man kan diskutere om tallene er store eller straffene er milde. Faktum er at oppgjøret begynte sterkt, men at luften etter hvert begynte å gå ut av det. «Silkebisper», skrev isfrontens hovedorgan Dagbladet foraktelig da et samlet bispekollegium gikk inn for forkortning av idømte fengselsstraffer ved å gjøre utstrakt bruk av prøveløslatelser. Denne såkalte silkefronten, som kunne ha ulike motiver, arbeidet stort sett i det stille, men var sterkere enn vi tror. Ta for eksempel krigshelten Max Manus, som i 1948 ansatte den landssvikdømte filmmannen Walter Fyrst i sitt firma, og uttalte ifølge sin selvbiografi «Mitt liv»: Jeg er ikke enig i den måten vårt rettsoppgjør blir drevet på - - -. Jeg føler at det er vilkårlig hvilken side man havnet på under krigen. Det var svært vanskelig å avgjøre om man skulle bli NS-mann eller motstandsmann. - -Nasjonal Samling var i stor utstrekning et bondeparti. Bønder begynte snart å se med uro på at mange av deres kolleger og faglig tillitsvalgte ble sendt på straff, forbrytere og hederlige om hverandre. Stortingsmann Moseid tordnet mot oppgjøret, og hans kollega Trædal gjorde likedan inntil han ble brakt til taushet ved noe som May-Brith Ohman Nielsen i sin nylig utkomne bok om Senterpartiets historie langt på vei kaller et politisk mord. «Ro omkring rettsoppgjøret!», formante daværende justisminister fra Arbeiderpartiet, åpenbart sjenert av kritikken. I bondekretser begynte forholdene å normaliseres. «Landssvikeren» Pål Aukrust ble i 1951 valgt til ordfører i Lom, andre fikk i all stillhet posisjoner i lokalt organisasjonsliv. Fortjenestemedaljer og annen heder var heller ikke ukjent. Nylig var det en viss Tormod Valaker (f. 1947) som i Bergens Tidende prøvde å gjøre et nummer av at Quislings landbruksminister er hedret med et «Fretheims minneløp» på Biri. Fretheim var veterinær av yrke, og gjorde en stor innsats for travsporten og ble æresmedlem i Oppland Travforbund etter at han slapp ut fra Akershus i 1952. Noen har funnet ut at disse fenomenene kan være verd å forske på, og bryter den påtvungne roen. Gjenlevende isfrontere går i forsvar, allierer seg med avdankede 68-ere og antifascister, og prøver å opprettholde et minne om de gode gamle dager da Arbeiderpartiet var statsbærende og alt var enkelt og greitt.
|
||
|
Refusert av VG |
