Et lignende tilfelle er blitt omtalt en del utenlands. I 1997 kom ut på samme Gyldendal «Bruddstykker av en barndom», skrevet av Binjamin Willkomirski, som fortalte om hvordan han som barn opplevde pogromer i Riga og opphold i leirene Majdanek og Auschwitz. Boken gikk seiersgang over verden og vant mange priser, inntil en journalist etter en enkel sjekk avslørte at Willkomirski egentlig het Bruno Doessekker, en ekte sveitser-tysker født i 1941,  som absolutt ikke hadde vært utenlands under krigen. En typisk reaksjon på avsløringen var denne: «Willkomirski har skrevet en bok ut fra dyp erfaring - - - han er ingen falskner. Han er en som lever med sin beretning dypt i sjelen. Lidelsen er ekte». Boken blir visstnok fremdeles brukt i undervisning, men med ny klassifisering. Et tidligere tilfelle er Jerzy Kosinski: «The Painted Bird» (1965), først lansert som selvbiografi og nå ifølge leksikonet Store Norske en «roman».

Og for å gå litt lenger tilbake: Hvor mange forskere har ikke benyttet Herman Rauschnings «Samtaler med Hitler» (1939), både før og etter at de ble avslørt som fiksjon? Er det i det hele tatt noen som har gjennomgått etterkrigstidens memoarlitteratur med kritisk blikk?

Det vi kan slå fast, er følgende:

1. Helt eller delvis falske erindringbøker har vært vanlige så langt noen kan huske, og er altså et permanent fenomen.
2. Den påståtte femtiårskrisen består i at falsknerier med  andre fortegn begynner å få markedsverdi.