|
Knut
Hamsuns nazisme Av Olav Engen |
|
|
En ny biografi har blåst liv i den gamle diskusjonen om Knut Hamsun var nazist eller ikke. Ingar Sletten Kolloen mener å ha løst spørsmålet: «Hamsun var nazist, men ikke antisemitt», sto det på første side i BT fredag 22. oktober. Utsagnet er ikke uproblematisk. Hvordan definerer han begrepet «nazisme»? Spør vi amerikanske eller britiske krigsveteraner som var med i Normandie, får vi vite at de kjempet mot «the nazis». Her hjemme under krigen var definisjonen en annen. «Nazist» var synonymt med NS-medlem eller sympatisør, motsetningen til «jøssing». Man snakket om «tyskerne og nazistene», der tyskerne var militære okkupanter og nazistene var det norske okkupasjonsstyret. Andre vil koble begrepet til et visst sett av meninger, en ideologi. Ut fra Kolloens definisjon er ikke antisemittisme et kjennetegn for nazisme, noe mange vil være uenig i. Viktigere enn merkelappen er konsekvensen. I Dagbladets bokbilag 21. oktober siteres Kolloen slik: «Det er ingen tvil om at Knut Hamsun brøt loven under krigen. Han ville blitt dømt.» Hvilken lov det i tilfelle skulle dreie seg om framgår ikke av referatet, men domstolene er som kjent den tredje statsmakt, og all erfaring viser at de solidariserer seg med de andre statsmaktene i kritiske situasjoner. Likevel er ikke saken så opplagt som det ser ut til. Professor Johs. Andenæs skrev i 1946 en artikkelserie «Nazisme og landssvik», hvor han framholdt at nazisme ikke kunne være straffbar, bare konkrete gjerninger definert i loven. Det er prinsipielt umulig å granske hjerter og nyrer. Det ville jo være kjedelig, argumenterte Andenæs, om en stiller opp kriterier for nazisme, for eksempel rasisme og antisemittisme, og så finner at de passer på mange motstandsfolk. Andenæs, den store strafferettslige guru gjennom femti år, hadde ikke bare innflytelse som akademiker, han var også høyesterettsdommer en tid. Det er ikke sikkert at han ville ha vært med på å dømme Hamsun. Dikteren hadde ikke hatt noen stilling under krigen og ikke deltatt i rettsstridig forvaltning av samfunnet. Han hadde ikke en gang vært medlem av herredsstyret. Det han hadde gjort, var fortsatt å gi uttrykk for meninger han hadde hatt tidligere og som ikke var straffbare før krigen. Når daværende myndigheter gjorde så store anstrengelser for å unngå den straffesaken som Hamsun selv ønsket, kan grunnen være at de følte at de ikke hadde en så opplagt sak likevel. Hva ville være en passende straff, 6 måneder betinget eller 10 års tvangsarbeide? Utlandet var også en faktor å ta med. Londonregjeringens justisminister Terje Wold hadde for eksempel fått tydelige signaler fra Stalins utenriksminister Molotov at man burde være forsiktig. Så valgte man et surrogat: En sivilrettslig erstatningssak der påtalemyndigheten formelt sett ikke var part, og der man slapp å kjempe mot en god forsvarer og argumentere for at ytringene var straffbare. Senere har jo synet endret seg. Den antifascistiske 68-generasjonen har overtatt kulturlivet. Med sin lett totalitære tankegang bryr de seg ikke om gammeldags borgerlig jus, og aksepterer gladelig at rettsvesenet brukes til å tukte uønskede meninger.. |
|
|
Bergens
Tidende, 26. oktober 2004 |
