|
KNUT HAMSUNS VEI Av Olav Engen |
|
|
Gunnar Helge Carlsens kronikk i Dagbladet 16. november om Knut Hamsun fortjener en kommentar. Carlsen med flere tar det for gitt at Hamsun var «landssviker», enda det ikke ble reist tiltale eller avsagt noen dom for en slik forbrytelse. Normalt sett er en mistenkt person uskyldig inntil vedkommende har fått sin dom, men dette gjelder ikke for såkalte krigsforbrytelser eller for landssvik. Da er man skyldig inntil det motsatte er bevist. Carlsen slutter seg til den tallrike skare fra alle politiske avskygninger som fordømmer psykiatriprofessor Langfeldt og hans beryktede «varig svekkede sjelsevner». «En bestilt konklusjon», skriver Carlsen. Her brenner tampen. Hvem skulle i tilfelle ha bestilt denne konklusjonen, og hvorfor? At Hamsun var en kjent person, slik at en straffesak ville ha ført til oppmerksomhet også fra utlandet, burde ikke hindre at rettferdigheten fikk skje fyllest. Saken er nok den at påtalemyndighetene råket ut for intrikate juridiske problemer. Landssvikoppgjøret bygget som kjent på lover . Medlemskap i Quislings parti Nasjonal Samling var erklært ulovlig, og det samme var i prinsippet all deltakelse i okkupasjonsstyrets administrasjon av det okkuperte Norge. Dessverre passet ikke dette på Hamsun. Han var ikke innskrevet medlem i NS, og han hadde ikke innehatt noen som helst offentlige funksjoner, ikke engang vært medlem av et kommunestyre. Han hadde bare skrevet noen artikler hvor han gav uttrykk for sine meninger, bl.a. om Hitler. Her er han forresten i selskap med John F Kennedy, som sommeren 1945 skrev i sin dagbok at han forestilte seg «hvordan Hitler i løpet av noen år vil heve seg over det hatet som omgir ham nå, og bli anerkjent som en av de største personer som noensinne har levd». I våre dager har mange akseptert at rettsvesenet kan tas i bruk for politiske formål, og at kollektiv bevissthet bør telle mer enn lovene. En statsadvokat født i 1897, opplært i tradisjonell jus, og ikke hjernevasket av den senere 68-bevegelsens radikale synspunkter, så det ikke nødvendigvis slik. Det er stor sannsynlighet for at juristen husket teorien som sa at meninger ikke var straffbare, bare konkrete gjerninger. Mange motstandsfolk hevdet dessuten at de kjempet for ytringsfriheten i sin alminnelighet, og ikke for en speilvending av okkupasjonstidens ensretting. Men kunne han unnlate å ta ut tiltale på dette grunnlaget, og dermed utsette seg for angrep fra «isfrontens» presse? Nei, da var det greitt å skyve Langfeldt foran seg og la ham ta støyten hvis noe gikk galt. Og det gikk ikke helt bra. En eller annen fant opp et surrogat for en straffesak, nemlig den sivile erstatningssaken som foregikk i Grimstad. Her var ikke noe forsvar mulig. Loven, vedtatt av regjeringen i London under krigen, sa at alle medlemmer av NS var solidarisk ansvarlig for den skade som NS-styret hadde påført landet, med hele sin formue og uten hensyn til egen skyld. Og dette erstatningsansvaret strakk seg også til de som ikke hadde vært medlemmer, men som den «kollektive bevissthet» oppfattet som medlemmer. Det ser ut til at den gode Jens Christian Hauge nå ikke føler seg helt vel ved den løsningen som han selv ganske sikkert var med på å tenke ut. Ifølge ham ville det vært «renhårigere med en straffedom for forræderiet og en raskt etterfølgende ettergivelse av straffen». Forutsatt naturligvis at man hadde fått tak i en samarbeidsvillig riksadvokat og dommer. |
|
|
Alternativt Samfunn, nr. 2/2002 |
