|
Den
historieløse Bernt Hagtvet Av Olav Engen |
|
|
Etter at Bernt Hagtvet skrev sine to artikler om AKP i Dagbladet 16. og 17. juli, har debatten bølget fram og tilbake, slik at utgangspunktet er blitt noe fjernt. Dette var noe av det Hagtvet skrev i sin første artikkel: Folk
har sviktet før i sin politiske dømmekraft. Det har hatt
svært ulike konsekvenser. En purung hirdmann i NS fikk merker
resten av livet for sine mistak. Alle vet hvem som var NS. Enda deres
støtte til despoter ofte var mye tydeligere enn unge NS-folk
under sterkt familiepress, går de norske maoistene rundt i dag
uten å bli holdt ansvarlig for noe som helst.
Hagtvets tese er at folkemordene under krigen skyldtes den nazistiske ideologi, og at straffereaksjonene nasjonalt og internasjonalt var ment å ramme dem som var medskyldige gjennom å støtte ideologien. Han utvikler dette videre, og mener at kommunismens omfangsrike eliminasjon av folkegrupper skyldes den marxistiske ideologi. For å få konsekvens i sitt system må han derfor forsøke å støte ut og brennemerke de mest profilerte tilhengere, nemlig AKP-ml. Allerede i Dagbladet 13.12.2000 satte Tron Øgrim tingene på plass: Vi
fant Marx og Lenin på familienes loft, gitt ut av NKP eller
tilmed DNA. (DNA var offisielt kommunistisk helt til 1930-tallet, og ga
ut Lenins «Foran Makterobringen» før valget i 1933!)
Vi arva ei fortid der f.eks. Gudmund Harlem, knallhard
pro-Nato-forsvarsminister og pappa'n til Gro H. Brundtland og Hanne
Harlem, var med i kommunistgruppa Mot Dag, som støtta Stalin
(og, på sitt vis, Moskvaprosessene). Kommunistiske
(stalinistiske!) tradisjoner var sterke helt inn i kjerna i DNA...
AKP-ene hadde sin spesielle partidisiplin, og førte en revolusjonær retorikk. Den antifascistiske grunnholdningen deler de med hele den radikale venstresiden, den såkalte 68-generasjonen, der Hagtvet også befinner seg. Historiesynet er preget av politisk korrekt opplæring i etterkrigstiden: Nazismen var den store faren, og Sovjetsamveldet var en avgjørende del av den alliansen som frigjorde oss. Den kalde krigen, og spesielt Vietnamkrigen, der kommunismen ble tildelt skurkerollen, passet ikke inn i dette bildet. Grunnlaget ligger i de 1920- og 1930-årene som Øgrim streifer inn på. Trusselen var nazisme og fascisme, der venstresiden anført av kommunistene sto for klarsynet. Revolusjonsheltene Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht fra Spartacusopprøret i 1919 er for helgener å regne. Midt i 1930-årene var det selvsagt korrekt å ta stilling for de røde republikanerne mot fascisten Franco. Og som nevnt var det ingen tvil under 2. verdenskrig. Den militante kommunistiske motstandsbevegelsen er i ettertid fullt anerkjent. Det er lite diskusjon omkring beslutningene av «de 3 store» i Jalta og Potsdam, der man besluttet etnisk rensning av omkring 15 mill. tyskere, som førte til et svinn på rundt 20%. Hvilken stilling tok man til 1930-årenes folkemord? Moskva-prosessene og tilhørende utrenskninger er nevnt av Øgrim, men allerede omkring 1930, før Hitler kom til makten i Tyskland, hadde Stalin framprovosert en hungersnød av store dimensjoner i Ukraina og sendt hopetalls bønder til Sibir. En standard unnskyldning er at man ikke visste, fordi venstreorientert presse inklusiv New York Times benektet eller bortforklarte. En kan som kjent ikke lage omelett uten å knuse egg, dessuten er det en gangbar læresetning at kommunismens feil skyldes enkeltpersoner og ikke ideologien. Sett i et historisk perspektiv framstår Hagtvet som historieløs, og AKP-ernes standpunkt som konsekvent og naturlig. |
|
|
Alternativt Samfunn, nr. 3/2003 |
