|
«TOTALITÆR»? Av Olav Engen |
||
|
Hvem er totalitære? spør Erling Gjelsvik i sin faste spalte i BA 2. oktober. Alternativene er enten ham selv, eller Studentersamfunnet som ved to anledninger har invitert gamle NS-medlemmer som foredragsholdere. Om Gjelsvik har en rød fortid som marxist-lenist, og om han har gjort avbikt fra dette på foreskreven måte, kan vi la ligge. Det som er sikkert, er at Gjelsvik fremdeles er en typisk 68-er. 68-eren er i alminnelighet født etter krigen. Lærebøkene i skolen var stemplet «Godkjent av Kirke- og Undervisningsdepartementet», og framstilte derfor okkupasjonstiden på den måten nevnte departement ønsket. 68-eren opplevde ikke selv krigen, men lærte en mytisk versjon, en fortelling om det absolutt onde mot det absolutt gode. Sovjet-Samveldet som hadde en avgjørende rolle i kampen mot fascismen og nazismen, var naturligvis på den gode siden. Derfor ble man ikke med da Sovjet under den kalde krigen ble utnevnt til skurk, og da USA gjorde sine korstog bl.a. i Vietnam. De som er litt eldre, eller som har tatt seg bryet med å lese Churchills verk om 2. verdenskrig, vet kanskje at Sovjet-Samveldet var den store skurken vinteren 1939-40. Storbritannia tumlet da med planer om å gå i land i Narvik for å hjelpe Finland mot Sovjet. Denne antisovjetiske propagandaen ble avgjørende for holdningen mange fikk til Sovjet. Riktignok var det ikke meningen å komme i konflikt med den senere allierte, men å provosere tyskerne til motangrep i Norge. Gjelsvik går i rette med noe han kaller «revisjonismen». Mitt leksikon forteller at revisjonisme er en «retning innen arbeiderbevegelsen som ville revidere marxismen». Uttrykket ble flittig brukt av de «sanne» kommunister da myndighetene etter Stalins død begynte sin avstalinisering. Ikke uventet brukes samme betegnelse på dem som stiller spørsmål ved den marxistinspirerte versjonen av historien som er opplest og vedtatt. 68-generasjonen sitter ennå i nøkkelstillinger, men kanskje har Odd-Bjørn Fure, Bernt Hagtvet m.fl. sett sine beste dager? Studenter på den tidligere Leninhøyden, der så mange pådro seg varig hjerneskade i 1970-årene, er ikke lenger tilfreds med det forenklede og endimensjonale bildet som forgjengerne dyrket. Hertil kommer en interessant demografisk utvikling. Rettsoppgjøret i Norge etter krigen var som kjent meget omfattende. Bortimot 100000 ble etterforsket og halvparten av disse ble straffet. Medregnet familiemedlemmer og pårørende utgjør dette kanskje så mye som 10% av befolkningen. Etterhvert blir det stadig flere som har besteforeldre, grandonkler, grandtanter og lignende med NS-bakgrunn. Noen lever ennå, noen har barn, og noen har etterlatt seg brev og bøker på loft og i kjellere. Dette er materiale som kan undersøkes empirisk, og sammenlignes med Gjelsviks tese om at dette var en samling «banditter». En ekte 68-er undersøker ikke, han holder seg til sine gamle dogmer. Gjelsvik uttaler seg freidig om Hitlers «Mein Kampf», uten tilsynelatende å ha lest boken, og uten å undersøke om den virkelig var oppskrift for dem som ble dømt. Derimot kan det nok hende at han har lest det en annen forvirret bergenser, Harald Ofstad, skrev i sin 68-bibel «Vår forakt for svakhet» (1971). Men ikke alle finner det tilstrekkelig.
|
||
|
Bergensavisen,
5. oktober 2004 |
