|
En
hedning kommenterer «The passion of the Christ»
Av Olav Engen |
|
|
Helt siden forhåndsvisningen av prøveversjoner startet i USA for et halvt år siden har det vært ført en kampanje mot filmen, filmens skaper Mel Gibson og til og med hans far. Hovedinnvendingen har vært at filmen kan føre til «antisemittisme» fordi den framstiller jødene på en ufordelaktig måte. Press førte til at ingen av de store byråene i USA ville distribuere den. Nå ser vi at anmelderne i de store avisene Aftenposten, Dagbladet, VG, Bergens Tidende m.fl. slakter filmen så samstemt at en kan få mistanke om at de har fått signaler om hva som er politisk korrekt, fra de samme pressgruppene som var virksomme i USA. Filmen innledes med et sitat fra Esaias 53,5: «Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom». Denne profetien fra ca. år 700 f.Kr. utdypes i den vanlige kristne teologi. Paradokset her er jo at dersom Jesu lidelse var en nødvendighet for menneskenes frelse, så blir så vel forræderen Judas som bødlene nødvendige redskaper i frelsesverket. Hvordan hadde det gått med frelsen dersom jødene, romerne eller hvem det måtte være, ikke hadde drept ham? Jeg synes at det går helt utmerket å oppleve «The Passion» uten å bry seg om teologien. Vi kan se en profet med et sterkt kall som han var villig å følge til den ytterste konsekvens. I motsetning til biskop Skjevesland, som kanskje bærer med seg for mye ballast fra tradisjonell bibelhistorie, synes jeg at så vel ypperstepresten Kaifas og den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus er framstilt meget sympatisk i filmen, og det bidrar til å forsterke dramaet. Kaifas, representant for det religiøse «establishment», så presteskapets og sin egen makt truet av en karismatisk forkynner utenfor deres kontroll, og beskrev situasjonen slik: «Det er bedre at ett menneske dør enn at hele folket skal bli ødelagt». Maktmenneskene så seg tjent med, for den gode sakens skyld, å mobilisere en mobb (datidens blitzere?) som ropte «korsfest». Pilatus som hadde domsmyndigheten, ville i utgangspunktet avvise saken mot Jesus som en intern jødisk religiøs affære, men ble overkjørt av presset. Ikke noe komplisert plott, men lett å forstå og kjenne seg igjen i. Lignende ting har skjedd og vil fortsette å skje så lenge den menneskelige natur er som den er. Filmen blir kritisert for voldsscenene, men som tidsbilde er ikke volden noe enestående. Korsfesting var en barbarisk henrettelsesmetode, der offeret i blant kunne bli hengende i flere dager før døden inntrådte. Den ble avskaffet av keiser Konstantin i året 315 e.Kr. Pisking, praktisert så strengt at det kunne medføre døden, var i bruk selv i det kristne Europa til for et par hundre år siden. Når Jesus ifølge Bibelen døde på korset i løpet av noen timer, så kan forklaringen være at han var halvdød av tortur på forhånd. Omfanget framgår ikke entydig av skriftene, for ifølge Lukas var Jesus på veien til Golgata i stand til holde formaningstale til tilskuerne: «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn» osv . Uansett hva den riktige historiske sammenhengen kan være, så har Gibson i filmen valgt en tolkning som fungerer kunstnerisk. Tro ikke på de etablerte og politisk korrekte, enten de er filmanmeldere i store aviser eller til og med er biskop og heter Gunnar Stålsett. Gå heller til Klassekampen, som er mindre kjent for religiøsitet enn for antiautoritær holdning: «Gibsons film er nærmest en fanatisk subjektiv, men rått suggererende filmopplevelse». |
|
|
Varden, Skien, 1. april 2004 |
