|
Korsfestingen
av Mel Gibson Av Olav Engen |
|
| «Publikum sviktet Jesus-premiere» skrev BT dagen etter. Det er kanskje ikke så rart ettersom avisen dagen før premieren slaktet filmen med krigstyper på forsiden. Biskop Stålsett tok avstand, og bladets egen anmelder gav bunnkarakter - terningkast 1. Det er ikke noe rart i at et kunstverk kan oppleves forskjellig fra person til person. Opplevelse er en subjektiv sak. Det som virker mistenkelig, er at de store avisene Aftenposten, VG, Dagbladet, Adresseavisen og BT er så samstemte. Blant de aviser jeg har sett, er det bare Klassekampen som er noenlunde balansert. I USA har filmen vært forhåndsvist i forskjellige versjoner gjennom det siste halvåret. Like lenge har det vært ført en kampanje mot filmen, filmens skaper og til og med hans far. Hovedinnvendingen har vært at filmen framstiller jødene på en ufordelaktig måte, og dermed kan føre til «antisemittisme». Press førte til at ingen av de store byråene i USA ville distribuere den. Kan de norske avisredaksjonene og/eller filmanmelderne ha vært utsatt for en «opplysningskampanje» fra ressurssterke grupper? Filmen innledes med et sitat fra Esaias 53,5: «Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom». Denne profetien fra ca. år 700 f.Kr. utdypes i den vanlige kristne teologi. Paradokset her er jo at dersom Jesu lidelse var en nødvendighet for menneskenes frelse, så blir så vel forræderen Judas som bødlene nødvendige redskaper i frelsesverket. Hvordan hadde det gått med frelsen dersom jødene, romerne eller hvem det måtte være, ikke hadde drept ham? Nå går det helt utmerket å oppleve «The Passion» uten denne teologiske ballasten. Vi kan se en profet med et sterkt kall som han var villig å følge til den ytterste konsekvens. Hans motstykke er den sympatiske ypperstepresten Kaifas, representant for det religiøse «establishment» som så sin makt truet av en karismatisk forkynner utenfor deres kontroll. Kaifas beskrev selv situasjonen slik: «Det er bedre at ett menneske dør enn at hele folket skal bli ødelagt». Maktmenneskene så seg tjent med, for den gode sakens skyld, å mobilisere en mobb (datidens blitzere?) som ropte «korsfest». Den romerske landshøvdingen Pilatus som hadde domsmyndigheten, ville i utgangspunktet avvise saken mot Jesus som en intern jødisk religiøs affære, men ble overkjørt av presset. Ikke noe komplisert plott, men lett å forstå og kjenne seg igjen i. Filmen blir kritisert for voldsscenene.. Korsfesting var en barbarisk henrettelsesmetode, der offeret i blant kunne bli hengende i flere dager før døden inntrådte. Den ble avskaffet av keiser Konstantin i året 315 e.Kr. Pisking, praktisert så strengt at det kunne medføre døden, var i bruk selv i det kristne Europa til for et par hundre år siden. Når Jesus ifølge Bibelen døde på korset i løpet av noen timer, så kan forklaringen være at han var halvdød av tortur på forhånd. Omfanget framgår ikke entydig av skriftene, for ifølge Lukas var Jesus på veien til Golgata i stand til holde formaningstale til tilskuerne: «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn» osv . Uansett hva den riktige historiske sammenhengen kan være, så har Gibson i filmen valgt en tolkning som fungerer kunstnerisk. Tro ikke på den etablerte og alltid politisk korrekte biskop Gunnar Stålsett. Gå heller til Klassekampen, som er mindre kjent for religiøsitet enn for opposisjon til autoriteter: «Gibsons film er nærmest en fanatisk subjektiv, men rått suggererende filmopplevelse». |
||
|
Bergens Tidende, 2. april 2004 |
